Jeg så nylig en video av hvordan en gruppe venner gjorde en begravelse for sin venn som har glemt dem over sin kjæreste, og det vekket trangen i meg til å tagge min beste venn under i kommentarfeltet. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ikke så poenget. Det ville ikke gjort noen forskjell.

Du vet, jeg kjente denne fantastiske jenta på videregående skole. Vi gikk også på universitetet sammen, og vi har delt de mest fantastiske stundene sammen.

Hun var alltid den morsomste i rommet. Det var ingen kommentar hun ikke kunne svare på med en spøk, og hun sluttet aldri å smile.

Folk elsket å være rundt henne. Hun stakk ut med sitt utseende, hun hadde kobberfarget hår, lubne kinn og hun var veldig liten, men ekstremt søt.

Søt, før hun snakket – etter det var hun den vittigste personen. Og hun hadde litt av noen nerver.

Hun var likegyldig til hva folk synes om henne, og hun kunne oppnå hva hun ville når hun satt sitt fokus på det. I det ene øyeblikket bestemte hun seg for at hun ikke er fornøyd med utseendet sitt, og hun bestemte seg for å gå ned i vekt.

Helt plutselig, ble hun den mest attraktive personen man kunne være rundt. Jeg mener ikke helt plutselig, men du forstår sikkert hva jeg mener.

Kan du nå forestille deg en person vakker på både innsiden og utsiden? Vel, det ville vært henne.

Hun var en av de mest ‘uavhengige’ jentene, og hun søkte aldri oppmerksomhet fra noen menn. Ja, hun hadde forelsket seg og hatt noen få flørter her og der, og et par kjærester, men det var omtrent det.

Hun har aldri kledd seg for å imponere, men på en måte hadde hun evnen til å få en ‘wow’ effekt allikevel. Det var hennes karisma eller noe.

Jeg nøt hvert øyeblikk jeg tilbrakte med henne, og jeg hadde en følelse av at vi var soulmates. Vi var ikke søstre av blod, men søstre i hjertet, og jeg tenkte at dette er en type vennskap som ville vare livet ut. Jeg kunne til og med se henne for meg som min forlover. Det blir ikke bedre enn det.

Og så ble hun forelsket.

Jeg var glad, veldig glad for henne. Det virket først for meg som om han var den rette mannen for henne. De hadde samme syke sans for humor. De var liksom så kompatible, og jeg så virkelig frem imot dette forholdet. Jeg har alltid tenkt at hun bare trengte en super kjæreste for å kunne bli helt fornøyd.

Saken er, jeg hadde uflaks og jeg hadde helt feil.

Fra det øyeblikket ting ble hett mellom dem, var jeg ute av spillet. Hun gikk ikke ut med meg mer, delte ingen hemmeligheter mer, hun fleipet ikke rundt meg og snakket ikke mer med meg.
Som om jeg hadde skylden for noe.

Siden vi var romkamerater kunne jeg observere hennes forhold, og jeg likte ikke det jeg kunne se. Vi hadde vært bestevenner en stund, og jeg visste hva som gjorde henne lykkelig og hva som ikke gjorde det. Jeg har aldri sett på henne som en sjalu person, men hun viste seg å være det etterhvert.

Jeg har lest så mange artikler om giftige relasjoner, men jeg har aldri sett et selv, eller kanskje jeg ikke var oppmerksom nok.

Deres forhold var noe jeg ville løpt vekk fra uten å se meg tilbake. De var så like, som de par som gjør alt sammen fra dag én. Og jeg tror at relasjoner og mennesker som tilbringer altfor mye tid sammen i begynnelsen, skilles lett. Folk blir generelt lei av hverandre altfor fort. De lever på bekostning av den tidligere herligheten.

De var super lykkelige i begynnelsen av forholdet deres. Begge hadde separate liv, men etter en tid, startet både å hate hverandres venner.

Jeg ville ikke vært så plaget av dette hvis det viste seg senere at hun var den som ikke ville inngå kompromisser, og hun ikke begynte å henge med vennene hans. Bare med hans venner.

Hun begynte å unngå hennes gamle venner og begynte å henge med de samme personene som hun hatet, bare noen få måneder tidligere.

Men hun var ikke lykkelig. De holdt ikke lenger hverandre i hendene. De kysset ikke lenger hverandre offentlig, og hun var ikke relevant for ham lenger. Jeg vet ikke hva han var ute etter, men enten hadde han det, eller så hadde ikke hun det i det hele tatt.

Jeg har sett dem ofte sammen, han, hans venner og henne. Hun fulgte alltid etter dem som en liten valp, som om hun ikke var god nok for å være første prioritet. Gud, jeg kan vedde på at hun var den mest interessante personen av dem alle.

Men hun var ikke seg selv lenger. Hun var ikke lenger den lykkeligste personen i rommet. Jeg ville snakke med henne, men det var umulig. Det er fortsatt mer enn umulig.

Jeg vet at han ble sint en gang fordi hun diskuterte sitt forhold med oss og han slo opp med henne. Etter den dagen har vi ingen anelse om hva som skjer på innsiden av forholdet dems.

Hun ba ham om å komme tilbake til henne, og jeg tror at i det øyeblikket hun fikk ham tilbake, var det øyeblikket hun sa et endelig farvel til vennene sine.

Vi snakker egentlig ikke lenger, men jeg venter fortsatt på at min beste venn skal stå opp fra de ‘døde’ og snakke med meg. Jeg vet det høres skummelt ut, men tenk på det mer billedlig.

Kroppen hennes er kanskje ikke død, og hun kan fortsatt være ute å gå, men hun er bare et levende lik. Hun snakker ikke, hun henger ikke med noen, og hun går ikke ut lenger.

Ved å gå ut mener jeg at hun ikke forlater rommet sitt, med mindre det er virkelig nødvendig. Hun tilbringer dagene liggende i sengen, med sine behov dekket – mat, vann, toalett, og hennes kjæreste.

Det er alt hun behøver, tydeligvis.

Han drepte absolutt hennes vilje til å leve, og hun lot ham gjøre det.

Hun er kanskje ikke død, men min beste venn er ikke i live.