Du utsatte meg for ufattelige mengder smerte. Jeg gav meg selv fullstendig til deg og du tok meg for gitt hele tiden. Ja, du fortalte meg stadig at du elsket meg, men jeg så ikke noe til den kjærligheten og jeg kunne så visst ikke føle den.

Du visste at jeg var usikker på din kjærlighet og på forholdet vårt, men i stedet for å gjøre noe med det og i stedet for å gjøre noe for å bevise din kjærlighet til meg, gjorde du det stikk motsatte. Du spilte psykologiske spill med meg og du gjorde alt som sto i din makt for å gjøre meg gal.

I begynnelsen trodde jeg virkelig at du elsket meg. Faktisk ønsket jeg så hardt at det skulle være sant, at jeg overbeviste meg selv at du elsket meg men at du bare ikke visste hvordan du kunne vise meg det ordentlig.

Jeg overbeviste meg selv at du var en lukket person, som hadde problemer med å vise følelser. Og jeg aksepterte deg slik.

Jeg ba aldri om romantiske gester – jeg ønsket bare å føle meg elsket og uunnværlig Jeg ønsket å vite at jeg kunne stole på deg. Jeg ønsket at du kunne se oss sammen som et lag, slik jeg så oss. Jeg ønsket å være like viktig for deg som du var for meg.

Men du bare lekte med meg. Det tok meg ganske lenge, men jeg innså til slutt at du aldri egentlig elsket meg og at jeg bare gjorde god for egoet ditt.. Du likte å ha noen som alltid tok telefonen når du ringte og noen som alltid ville slippe alt for å komme løpende når du trengte henne.

Det tok meg en evighet men jeg innså til slutt at jeg alltid ville være et alternativ nummer to for deg. Jeg innså at du aldri helt brydde deg om meg og at jeg ikke betydde så mye for deg. Jeg innså at det vi hadde åpenbart bare var spesielt for meg

Og endelig har jeg hentet nok mot til å forlate deg. Jeg bestemte meg for at det var på tide å ende denne farsen og gå fra deg.

Nå, etter alt du har utsatt meg for, er du frekk nok til å klandre meg for å dra. Etter alle disse smertefulle årene, er du frekk nok til å prøve å få meg til å føle skyld fordi jeg forlater deg. Nå forteller du meg at du har bruk for meg og at du ikke kan forestille deg å leve uten meg

Du stoppet aldri for å tenke over hva som fikk meg til å forlate deg. Nå prøver du å overbevise meg om at jeg er egoistisk som etterlater deg, med du tenkte aldri på all smerten du utsatte meg for.

Du spurte meg aldri hvordan jeg hadde det alle gangene du fornærmet meg, alle gangene jeg måtte kjempe til meg små smuler av din oppmerksomhet og kjærlighet, alle de gangene du så på andre jenter… Du tenkte aldri på mine følelser alle nettene jeg gråt meg i søvn, alle gangene du lot meg vente på deg fordi du hadde viktigere ting å ta deg av.

Du tenkte aldri på mine følelser de årene jeg brukte på å føle meg uelsket og uønsket. Og nå vil du jeg skal tenke på dine følelser og føle skyld for at jeg endelig går fra noen som aldri fortjente meg, noen som aldri gjorde noe for å beholde ved sin side?

Jeg banner på at jeg advarte deg tusen ganger om at du kom til å drepe all den kjærligheten jeg hadde for deg. Du prøvde jo veldig hardt å gjøre akkurat det og selv om det var vanskelig, greide du det til slutt. Var ikke det at jeg skulle gå fra deg noe du hele tiden hadde ønsket? Du oppførte deg i alle fall som det var.

Uansett, poenget er at du kan ikke laste meg for at jeg dro når du ikke gjorde noe for å beholde meg. Du hater meg fordi jeg dro, men faktisk burde du hate deg selv som lot meg dra, for aldri å gjøre noe for å holde meg der og for aldri å gjøre noe for å hindre at jeg forlot deg.

I stedet for å hate og laste meg, mann deg opp og ta litt ansvar for en gangs skyld. Jeg vet det er enklere å projisere hatet du føler for deg selv over på meg men innerst inne, vet du at alt som har skjedd er din feil.

Innerst inne vet du at du har mistet den eneste personen som elsket deg og som var klar til å flytte fjell for din skyld. Du er veldig klar over dette faktum, uansett hvor fort du prøver å løpe bort fra det.

Så ikke vær sint på meg fordi jeg har gått fra deg. Vær sint på deg selv fordi du ikke visste hvordan du kunne ta vare på meg.

Det er for sent å endre på noe nå, når du har greid å ødelegge meg og alt vi hadde

Husk på; at jeg gikk ikke, du presset meg. Og du er den eneste som må leve med det.