Kjære “Mitt livs kjærlighet”,

Først av alt, jeg vil takke deg for at du viste meg hva jeg ikke fortjener.

Jeg fortjente ikke de stygge ordene du ropte etter meg, og spyttingen i ansiktet mitt som jeg fikk. Dette gjorde at du følte deg mer som en mann, samtidig som det ødela meg helt.

Jeg fortjente ikke å bli nedverdiget og å bli kalt stygge navn. Du fikk meg til å føle at jeg ikke var noe, bare slik at du kunne føle at du hadde makten – den makten du følte når du gjorde meg for hjelpeløs til å gjøre noe for å redde meg selv.

Jeg fortjente ikke å våkne opp midt på natten dekket i svette fordi jeg hadde et mareritt der du spilte hovedrollen. Du var ikke ved min side for å se min smerte.

Du brydde seg ikke om hva som skjedde med meg. Det eneste du brydde deg om var å tilfredsstille dine egne behov og din egoisme.

Jeg fortjente ikke alle disse angstanfallene hver gang jeg tenkte på deg eller hørte noe om deg. Jeg fortjente ikke den mangelen på kjærlighet fra deg, og mest av alt, jeg fortjente ikke at du var utro mot meg.

Nå, alt jeg har å si til deg er takk.

Takk for at du fikk meg til å innse at du ikke fortjener MEG!

Takk for den kvelden fylt med redsel der du slo meg til en følelsesmessig død. Først da var jeg i stand til å bli født på ny. Den kvelden var da du ga meg mot til å endelig forlate deg.

Jeg vet at du trodde at alt du hadde gjort mot meg var rett, men det var så galt. Du skal ikke behandle kvinnen du ‘elsker’ som dritt. Du burde ikke ta henne til bristepunktet. Du trenger ikke å ødelegge hennes ønske om å leve videre.

I stedet skal du holde på henne som den mest verdifulle personen i livet ditt. Fordi innerst inne vet du at hun er en kvinne å elske, og at du var en heldig jævel som vant henne over. Med en kvinne som dette, trenger du ikke spille spill, du trenger heller ikke å gjøre alle de forferdelige tingene mot henne.

Du burde heller verne om henne og takke Gud hver dag for at du har henne i ditt liv. Men det gjorde du ikke, gjorde du vel? Du utnyttet henne, og du ødela livet hennes for alltid, fordi selv når hun klarte å komme seg bort fra deg, var hun ikke den samme personen lenger.

Du drepte den kvinnen hun pleide å være, og du fostret en ny, perfekt for deg, akkurat som du likte det.

Du sverget på at du elsket henne. Hver gang du gjorde en fryktelig ting, og hun ønsket å forlate eg, ba du henne om å bli hos deg.

Du sverget på livet ditt at du elsket henne, og at du ønsket å hjelpe henne. For en haug med løgner!

Men likevel, det er noe jeg ikke helt kan forstå. Hvordan kan en person som du tørre å si ‘jeg elsker deg’ til noen? De tre ordene representerer noe du ikke kan forstå. Jeg vet ikke engang hvorfor du sa at du elsket meg når du ikke følte det.

Kanskje du ønsket å lure meg og utnytte meg. Kanskje innerst inne, var du en nedbrutt mann som ikke visste hvordan man elsket en kvinne, så derfor gjorde du alle de ekle tingene mot meg. Kanskje trodde du at du hadde rett, at du gjør det rette. Kanskje er du en såpass psykopat.

Jeg lurte alltid på hvor samvittigheten din var. Jeg lurte alltid på om det var vanskelig for deg når du la deg om natten? Er ditt sinn og din sjel rolig?

Jeg fikk aldri et svar på disse spørsmålene. Jeg er ikke engang sikker på at du noen gang tenkte på det, fordi alt du gjorde for meg virket så naturlig for deg.

Du elsket meg IKKE. Du kan ikke elske noen. Kanskje du bare likte ideen om kjærlighet, så du ga det et forsøk, og jeg var din ‘prøvekanin’. Men la meg fortelle deg noe. Du mislykkes, og du feilet hardt.

Tåpelig nok, så var jeg den som elsket deg på ekte, men jeg burde ikke ha elsket deg i det hele tatt. Jeg var den som var forberedt på å flytte fjell for deg, og alt jeg satt igjen med var en bit stein som slo meg. Jeg var den eneste som prøvde, og den eneste som kjempet for hva man kaller ‘evig kjærlighet’.

Og hva fikk jeg til slutt? Jeg fikk følelsesmessige arr som aldri kommer til å gro. Jeg fikk minner som aldri kommer til å forsvinne.

Jeg hører fortsatt ekkoet av dine harde ord i hodet mitt. Jeg føler dem hjemsøke meg og de får meg til å skjelve. Jeg blir kald uten grunn og da husker jeg at jeg tenkte på deg. Tidligere, startet jeg å føle meg nummen hver gang du fornærmet meg.

Jeg trodde det var fordi jeg begynte å bli vant til det. Først nå, når disse ordene fra fortiden hjemsøker meg, innser jeg at jeg holdt alle disse følelsene jeg hadde på den tiden inni meg, for å kunne overleve. Jeg låste det som var igjen av meg dypt inne, i håp om at jeg vil finne dem igjen en dag snart.

Det var min forsvarsmekanisme, og nå vet jeg hva slags terror jeg overlevde på grunn av deg. Nå som jeg er langt borte fra deg, er jeg endelig klar over hvor heldig jeg er for å være i stand til å leve videre.

Jeg har endelig innsett hvor heldig jeg er som skal få en ny sjanse, ikke bare i kjærlighet, men i livet også. Nå innser jeg hvor sterk jeg egentlig er, og denne gangen, lover jeg meg selv at jeg aldri vil la noen såre meg igjen, slik du gjorde.

Min oppførsel, alt det jeg gjorde og hva jeg var, var aldri bra nok for deg. For deg, var jeg et stykke leire, klar til å bli formet. I dag innser jeg at jeg allerede var et mesterverk, til du ødela meg ved å prøve å ‘forbedre’ meg.

Tidligere, når jeg elsket deg, trodde jeg at du var et lys i enden av min mørke tunnel. Men, du var mørket som holdt meg tilbake. Du var skyggen som trakk meg dypere ned hver gang jeg så et lys for å redde meg selv.

Hele denne tiden var du mannen som holdt meg tilbake for å nå mine mål, og for å realisere mine drømmer. Og det tristeste av alt var at du ville ha meg til å tro at du hjalp meg med å reise meg opp, men egentlig, i all denne tid dro du meg bare dypere inn i et stort ingenting.

Selv om jeg trodde at du var kjærligheten i mitt liv, så var du faktisk min verste fiende. Og når sant skal sies, forstår jeg fortsatt ikke hvordan du kunne gjøre dette mot kvinnen du levde med. Hvordan kunne du fortelle meg at du elsket meg hvis du ikke mente det?

Jeg antar du var den type mann som egentlig gir faen i hva folk synes om deg. Og i dette tilfellet, brydde du deg ikke engang om hva jeg tenkte om deg, fordi om du hadde brydd deg, ville du tenkt deg om først før du gjorde dette mot meg, du handlet alltid først og tenkte etterpå. Men da var det for sent for tilgivelse.

En person kan ta akkurat nok. Når du tror du har nådd grensen, er du ikke der ennå. Når du tror at du ikke kan ta det lenger, så kan du det. Men, når du ikke bryr deg lenger, når det er det samme for deg om du lever eller dør, når dagene og nettene er helt like, det er da du har fått nok.

Du fikk meg til å tro på ting som ikke er reelle. Du manipulerte meg til å stole på deg. Du fortalte meg at jeg var umulig å leve med. Du fortalte meg at jeg var gal, at jeg trengte hjelp.

Du fortalte meg at jeg var umulig å elske, men det var du som ikke kunne håndtere meg. Du sa dette til meg fordi du så meg gjøre ting som du ikke var i stand til å gjøre. Bare fordi jeg var sterkere enn deg, ønsket du å bagatellisere meg og minimere meg.

Du ville ha full kontroll over meg. Du ville styre meg, og dessverre, i et øyeblikk gjorde du det.Du var mitt nødvendig onde: en narsissist i forkledning, og den type mann som visste hvordan han skulle få meg til å føle som dritt, bare ved hjelp av sine ord.

Du visste nøyaktig hvor du skulle trykke for å såre meg. Du visste nøyaktig hvordan du kunne ødelegge meg.

Etter at flere år har gått, må jeg fortelle deg èn ting.

Den jenta som du ‘formet’ til en ynkelig, meningsløs INGENTING, har blitt til en sterk uknuselig NOE.

Takk for at du var en del av livet mitt.

Takk for at du fikk meg til å innse at jeg var den eneste som kunne redde meg selv.