Du Ødela Meg, Så Jeg Valgte Å Gå – JEG ER BRA NOK

Til mannen som knuste hjertet mitt.

Jeg tror ikke du skjønner hva du har gjort. Jeg tror ikke du forstår hvordan du har brutt meg. Jeg tror ikke du noen gang har forstått meg i det hele tatt, og det er en skam, fordi nå kommer du til å høre det.

Hvordan kunne du gjøre det mot meg? Hvordan kunne du la meg gråte meg selv i søvn? Jeg fikk aldri sove, og du visste om det. Når du endelig leste meldingene jeg sendte deg, flere dager etter du fikk dem, da du lot meg vente på svar, så svarte du meg aldri.

Jeg var død for deg … Jeg er død for deg.

Du visste om alt jeg hadde vært igjennom før jeg møtte deg, du visste at jeg ikke ville la noen slippe inn. Du fant meg, forfulgte meg, du fanget meg. Og for hva da? Var det hele bare et spill for deg? “Behandle dem dårlig for å holde dem interessert”, pleide du å si.

Bra jobbet kompis, du holdt meg ikke interessert, dyttet du meg så langt bort at du mistet meg.

Jeg var alltid på vakt for å beskytte meg selv og for å beskytte hjertet mitt. Jeg ville ikke føle på smerten ved å miste noen. Jeg ville ikke gå gjennom de vonde følelsene av å bli sviktet gang på gang, å føle seg brukt, å føle seg uønsket, ikke elsket og ‘ikke bra nok’.

Sannheten er at JEG ER BRA NOK!

Du var for egoistisk til å se det. Jeg sa til deg at jeg var redd for å bli såret igjen. Jeg prøvde å presse deg bort i frykt for at den personen jeg lot komme inn i mitt liv ville såre meg, og jeg hadde nettopp sydd meg selv sammen igjen fra forrige forhold. Du sa at jeg kunne stole på deg, du ba meg åpne meg for deg, å ikke gjemme meg. Du lovet meg at du ville behandle meg som en prinsesse, og at jeg fortjente så mye mer enn jeg noen gang hadde fått. Du sa til meg at du elsket meg. Totalt og fullstendig. Du løy … Du brøt løftene dine.

Så hva om du har blitt såret i fortiden – har ikke vi alle det? Du er ikke spesiell, vi har alle vært gjennom dritt som nesten drepte oss. Forskjellen er at du brukte din usikkerhet og problemer mot en person som var der for deg og ville vært der for deg gjennom alt. Den eneste personen som elsket deg ordentlig. Du ville ikke slippe meg inn, selv om jeg gjorde det du ba meg om å gjøre. Du lot meg bli værende utenfor i kulden. Hvordan kunne du være så hjerteløs?!

Jeg kommer aldri til å be om unnskyldning for at jeg elsket deg – den kjærligheten og oppmerksomheten jeg ga deg, var mer enn du fortjente.

Det var jeg som fortjente kjærlighet. Du elsket meg aldri; du sa bare hva du trodde jeg ville høre. Hvis du hadde elsket meg, som du hevdet, ville du aldri såret meg, fått meg til å gråte eller få meg til å føle meg brukt. Brydde du deg om dette i det hele tatt? Jeg tror ikke du gjorde det, verken da eller nå. Hvis du brydde deg, hvis du elsket meg, hvis du ville ha meg i livet ditt ville du ha kjempet for meg, for oss.

Jeg kjempet for oss begge, og nå er jeg utslitt.

Hvordan kan du endres fra den mannen som fikk meg til å falle pladask, til den mannen du er nå? Jeg sier ‘mann’, men jeg bruker det ordet svært løst, fordi det å være en mann ville betydd at du ikke var en feiging, en løgner eller så grusom som du er. Du var så intens i starten, gav meg masse komplimenter. Vi satt oppe å snakket hver dag til de tidlige timer. Du var den mannlige versjonen av meg.

Vi hadde en umiddelbar gnist. DU ER INGENTING AV DET DU UTGJORDE DEG SELV TIL Å VÆRE! Du har to personligheter: den kjærlige, varme, og oppmerksomme siden ved deg, og så den kalde, følelsesløse, harde og tankeløse siden. En side jeg aldri visste eksisterte før det var for sent. Da hadde jeg allerede falt for deg. Du gjorde meg nervøs av å være rundt deg. Det gjorde meg så engstelig at jeg følte meg syk. Jeg kunne ikke åpne meg for deg fullt ut. Jeg var redd du skulle løpe vekk. Jeg var redd jeg skulle si feil ting. Jeg var redd for hele greia.

Hvorfor ble du plutselig så kald og utilnærmelig? Den eneste gangen jeg følte meg nær deg var da vi var intime, og selv da var det ikke som det pleide å være. Jeg følte for å gråte etterpå. Jeg gråt faktisk etterpå også, men du ville ikke ha visst om det fordi jeg gjemte tårene fra deg mens du sovnet, etter at du hadde fått det du ønsket.

Alt handlet om deg, hva du ville, hva du trengte. Ikke èn eneste gang tenkte du på meg og hvordan jèg hadde det, om jeg var i orden. Du ble omgjort til en person jeg ikke lenger kjente. Jeg mistet forbindelsen med deg. Å være sammen med noen og samtidig føle seg så alene er veldig hemmende. Å være sammen med den personen du har lært å elske, for å så bli avvist av den samme personen gang på gang, drepte meg på innsiden.

Jeg la merke til at du endret deg mot meg, du så meg nesten aldri, avlyste planene vi hadde, forlot meg i din leilighet i timevis og du ville bare være med meg når du ville ha noe. Du snakket knapt til meg i det hele tatt, tekstmeldingene fra deg ble færre, og du ble stille i telefonen når jeg prøvde å ha en vanlig samtale med deg, etter at vi ikke hadde snakket sammen på hele dagen.

Vet du hvordan det føles å bli behandlet som et alternativ, å bli behandlet som du ikke er en prioritet … Å bli behandlet som dritt? Selvfølgelig gjør du det … Det skjedde med deg også en gang, gjorde det ikke? Du vet hvordan det kan såre et menneske. Du vet at det gjør vondt. Du vet om alt dette, men allikevel trodde du at det ville være okei å gjøre det samme mot en uskyldig person som bare ønsket det beste for deg.

Hvordan kunne du?!

Du forvekslet min kjærlighet og hengivenhet for å være klengete og avhengig av deg.

Der tok du feil. Du behøver ikke se lenger enn nesen for å se at det jeg ga deg var noe som du trengte. Noe jeg også trenger. Noe jeg aldri fikk i retur.

Jeg ville bare være rundt deg. Jeg ville at du skulle finnes i mitt liv, selv om du gjorde det vanskelig for meg. Det var kjærlighet babe, hvorfor gjorde du det til noe som føltes så feil, så unaturlig? Jeg hadde det alltid bra på egenhånd. Jeg hadde det bra med å leve livet mitt og være meg selv. Du stjal det fra meg, men jeg ville at du skulle gjøre det på en måte som ville få meg til å elsker deg mer.

I stedet har det fått meg til å hate deg for det du har latt meg gå gjennom.

Du har tatt meg for gitt. Du tror at ved å behandle meg ille at det ville holde meg interessert. Du trodde at ved å ha kontroll, har du har makt.

Jeg tok tilbake makten den dagen og dro avgårde. Jeg gikk… Eller, faktisk fikk du meg til å løpe.

Du fikk meg til å gjøre det jeg lenge hadde prøvd å gjøre, men du snakket meg rundt med falske løfter og løgner. Du trodde jeg ville bli. Du trodde jeg ville holde ut med og godta deg og dine to personligheter. Du var ikke verdig min kjærlighet. Du er ikke verdig mine tårer eller tanker.

Du forlot meg og mitt blødende hjerte, du ignorerte meg. Du fortsetter å ignorere meg, hvorfor? Du stenge ute kjæresten din i nødens stund. Jeg trengte deg til å være der for meg akkurat som jeg var der for deg, men du kom aldri hjem. Jeg skrev til deg når ting ble vanskelig. Det ble vanskelig på grunn av deg. Du svarte meg aldri en gang. Du lot meg ikke med noe annet valg enn å avslutte forholdet. Jeg ville ikke se like dum ut som jeg hørtes ut som. Jeg ville gjøre arbeidet som behøvdes for å få det til å funke. Jeg visste at om du hadde åpnet deg opp for meg, sluttet å være så usikker og kald, kunne vi ha vært fantastiske sammen. Men du gav aldri meg, eller oss, en sjanse. I stedet tok du den enkle veien ut og unngikk meg for enhver pris.

Det som kutter så dypt, er at det var den virkelige deg.

Jeg har bøyd meg bakover for å ta imot deg og dine behov, jeg gjorde alt du ville. Jeg forstår at du var opptatt, jeg skjønte du hadde et liv som ikke alltid inkluderte meg. Saken er, at det egentlig aldri inkluderte meg. Jeg var der mer for bekvemmeligheten, som et leketøy, en som får deg ut av kjedsomheten. Det var ingen innsats fra din side, ingen romantikk, ingenting som kunne holde meg igjen. Du fikk meg aldri til å føle meg spesiell. Du ga meg ingenting annet enn frykt og smerte.

Jeg vil tro at du ikke gjør noe av dette med vilje, men kanskje du gjør det – hvem vet, fordi i virkeligheten, kjenner jeg deg ikke i det hele tatt. Hvordan kan du være så kald og grusom mot noen når de ikke har gjort noe galt? Jeg såret deg aldri. Jeg ville aldri ha skadet deg. Hvorfor kutte all kontakt før jeg gikk i fra deg – var det en måte for deg å sikre deg at jeg ville gjøre det slutt slik at du kunne spille offeret og få det du ønsket?

Hadde du ikke nok baller til å fortelle meg at du ikke ville ha et forhold, at du er redd for forpliktelser?

Hvorfor spurte du meg om å være kjæresten din hvis du ikke ønsket det, hvorfor fortelle meg at du elsker meg hvis du aldri virkelig mente det? For å komme inn i buksene mine? Jeg har så mange spørsmål som jeg aldri vil få svar på fordi du er en drittsekk. Dette er mitt avslutt antar jeg.

Jeg vil si dette da – du kanskje ikke tror på det eller ser på det slik akkurat nå. Men om en uke, en måned eller i et års tid, vil du angre på at du behandlet meg som dette. Du vil angre på at du lot meg gå. Du vil snart innse hva du hadde i meg. Du vil innse at du ikke mistet meg. Nei, du kunne ikke holde meg igjen. Så akkurat nå mens du er opptatt med å gjøre det som gjorde at du ikke hadde “tid for meg”, eller om du er opptatt med å gå inn i andre forhold som du ikke ønsker å være i, vil du være i orden. Det er når du endelig våkner opp alene, at du vil ønske det var meg du våknet opp til. Det er da det virkelig vil treffe deg. Det er da du vil oppleve den smerten jeg gikk gjennom. Det er da du vil ønske du kunne skru tiden tilbake og behandle meg rett.

Det er da jeg vil være i stand til å se deg i øynene igjen og si: “Nå vet du hvordan det føles.” Nå kan du lide som du fikke meg til å lide. Bortsett fra at jeg har aldri fått deg til å føle smerte, du gjorde det mot deg selv, og du har bare deg selv å skylde.

Mellom meg og deg, den beste tingen jeg gjorde var å gå ifra deg.

Jeg vil alltid elske deg, men akkurat nå er jeg i helbredelsesprosessen, jeg savner deg fortsatt og jeg føler meg trist. Tristheten er for det livet jeg vet vi kunne ha hatt, for den mannen jeg ble forelsket i, men som nå kan bli forelsket i meg på nytt.

Jeg er nå fri til å finne noen som virkelig elsker meg, noen som ville gjort alt for meg, noen som vil gjøre meg til deres første prioritet, noen som vil gi meg sin verden. Jeg ga deg så mange sjanser, men du tok dem aldri. Jeg er ikke lei meg for jeg gjorde det slutt. Jeg er lei meg for at jeg ikke gjorde det tidligere da jeg så de røde flaggene, men valgte istedenfor å ignorere dem. Jeg elsker deg, men jeg elsker meg mer.

Jeg er den som kom seg unna.