Kjære “du”,

jeg vet ikke om jeg engang ønsker å gi deg et navn. Du fortjener ikke et. Du vil bli referert til som “du” og det er det snilleste jeg noen gang har sagt til deg. Dette er et upersonlig, kaldt og fjernt pronomen. Du fortjener ikke noe bedre.

Hvordan har “du” det?

Skinner solen fortsatt sterkt gjennom vinduene dine? Eller dekket du til dem med mørke gardiner for å unngå lys – slik at du kan leve i mørket som jeg gjør?

Jeg antar at du ikke gjorde det. Ingenting har endret seg om måten du ser på ting.

Du brukte meg. Punktum. Du sugde meg tørr. Punktum. Du ødela meg. Punktum. Du gikk videre til neste. Punktum.

Å, den stakkars jenta. Hun vet ikke engang hva som venter henne. Hun har ingen anelse. Hun synes du er det beste som finnes. Hun tror du kommer til å gi henne verden. Hun tror du bærer ditt hjertet ditt på ermet. Hun tror hun har funnet den rette.

Hun er en tosk, som jeg var.

Ingenting handlet noen gang om meg, gjorde det vel? Alt var om deg. Hvis du hadde en dårlig dag, fikk jeg lide. Hvis livet ditt ikke gikk rett vei, måtte jeg betale for det.

Du hadde makt over meg. Jeg kan virkelig ikke forestille meg hvorfor og hvordan jeg lot deg ha det så lenge. Det er nok heller at jeg var for svak til å kjempe mot deg, eller så var du for smart i ditt hjernevasking spill, slik at jeg ikke engang hadde en sjanse.

Du pleide å overbevise meg om ting som ikke var reelle. Du hjernevasket meg. Du gjorde meg til en lydig liten dukke.

Jeg var den som måtte danse til musikken du spilte.

Du er virkelig noe for deg selv.
Du klarte aldri å i det minste late som du ikke var forelsket i deg selv. Jeg var det ‘tredje hjulet’ i forholdet vårt selv om det bare var to av oss.

Selv om jeg klandret deg for mange ting, så klandret jeg meg selv, også. Jeg burde ha visst hva som foregikk. Egentlig så visste jeg hva som foregikk, men jeg nektet å tro på det.

Jeg nektet å erkjenne at som skjedde med meg. Jeg nektet å akseptere at jeg hadde falt i en felle. Jeg nektet å se deg for den du var – en narsissistisk drittsekk.

Jeg prøvde å få ting til å funke mellom oss to. Du var en utfordring for meg, og jeg går aldri bort fra en utfordring. Jeg trodde jeg kunne forandre deg. Herregud, så feil jeg tok.

Jeg var avhengig av deg. Du var mitt dop. Hver gang jeg trengte en dose jeg ville komme tilbake til deg. Jeg var så redd for å være alene, så jeg gikk tilbake til deg – hver eneste gang.

Det eneste jeg fikk fra deg var ydmykelse. Jeg fikk noen som trodde han var bedre enn meg – en som trodde han var bedre enn alle andre.

I vårt liv sammen, kom jeg alltid på andre plass. Jeg har alltid kommet rett etter deg.

“Du”! “Du” ødela meg. Du manipulert meg. Du fornærmet meg. Du tok livet mitt i fra meg. Du ranet meg på alle mine følelser. Du gjorde meg nummen. Du gjorde meg likegyldig.

Dine skarpe og kalde ord trente meg til å føle absolutt ingenting. Under våre krangler, satt jeg bare der og stirret på en flekk på veggen, ventet på at du skulle bli klar. Jeg nikket bare på hodet mitt som en zombie – bare for å få deg til å stoppe. Jeg gikk med på alt du sa.

Bare for å få deg til å stoppe. Bare for å kunne nyte stillheten igjen.

Jeg kan egentlig ikke si på hvilket punkt jeg fikk nok styrke og mot til å avslutte ting, og se det for hva det var – å kunne se klart for første gang etter en så lang tid.

Var det fordi jeg ikke hadde noe mer å tape? Var det fordi jeg var så likegyldig at jeg ikke brydde meg om hva som skulle skje med meg lenger?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg hadde fått nok. Du tok alt fra meg. Du drenerte meg. Jeg hadde ikke noe mer igjen å gi deg.

Kanskje var du den som lot meg gå fordi jeg ikke var av bruk for deg lenger. Alt som var igjen av meg var et tomt skall av et menneske.

Du trenger ikke tomme skall. Du trenger en energi å leve på. Og jeg hadde det ikke lenger. Nå er det hennes tur til å gi deg sitt alt, og hennes tur til å bli en skisse av den vakre kvinnen hun en gang var.

Men vet du hva. Jeg fylte i min skisse selv. Jeg fylte i min skisse med vakre farger. Mens jeg fortsatte å leve livet mitt uten deg, la jeg inn mine farger, en etter en.

Etter en stund avsluttet jeg mitt kunstverk. Jeg avsluttet mitt mesterverk. Jeg er endelig ferdig med å bygge opp meg selv igjen.