Du våkner opp hver morgen, du prøver så hardt å ikke tenke på henne. Hun er den første jævla tanken du starter dagen med.

Og det holder tritt med deg hele tiden. Du kan ikke bli kvitt henne. Ditt forsøk på å slette henne fra ditt hjerte er forgjeves.

Hun er fortsatt i ditt hjerte, i dine årer. Og det er derfor du hater å våkne opp fra drømmene dine og måtte møte den tøffe virkeligheten. Du har henne ikke lenger.

Selv om hun var den beste personen i livet ditt, lot du henne gå. Du hater at du elsker henne fortsatt, og fremfor alt, du hater det faktum at hun ikke bryr seg om deg lenger. Du hater så mange ting, men mest av alt, hater du at du ikke har kommet over henne på disse månedene.

Hun var ikke ditt valg, og jeg er redd for at du ikke vil være hennes valg heller hvis hun noen gang fikk muligheten til å bestemme.

Dere kunne ha hatt alt, men problemet var at dere ønsket det samme men på forskjellige tider. Deres tidsplaner i livet matchet aldri og det er derfor dere ikke fungerte i lengden.

Du ville ikke gå en ekstra mil for å gjøre henne lykkelig, selv om hun gjorde alt hun kunne for å gjøre deg den til lykkeligste mannen på jorden. Du var egoistisk. Du var en feiging, og nå betaler du en høy pris for dine handlinger.

Du forlot henne selv om hun var den eneste lyspunktet i livet ditt. Du mistet spenningen i hvert øyeblikk med henne og den store livsgleden hun overførte til deg.

Du mistet en person som presset deg opp når livet slo deg ned. Igjen og igjen. Du mistet sikkerheten ditt forhold med henne gav deg.

Hennes store hjerte og betingelsesløse kjærlighet er noe du ikke finner i andre jenter. Du mistet hennes varme, kjærlighet, støtte og styrke som hun delte med deg hver eneste dag.

Du mistet en jente som ønsket å være der for deg i bedre og verre tider, den som var ved din side i dine øyeblikk av sorg. Og alt hun ville var å få litt kjærlighet og respekt av deg.

Du vil aldri kunne røre henne igjen. Hun vil aldri se på deg med sine valpeøyne og sitte ved føttene dine mens hun fortalte deg en morsom spøk igjen. Du vil aldri se skjønnheten hun kom inn i livet ditt med, hver gang du så henne.

Du mistet en kvinne å elske. Den som var verdt ventetiden. Den som gjorde deg stolt av hennes handlinger.

Du vil aldri være i stand til å utforske verden gjennom hennes lyse krystall øyne. Du mistet hennes utrolige måte å elske deg under huden din på. Du mistet vingene bare hun kunne gi deg og evnen til å være deg selv.

Hun vil aldri bry seg så dypt om deg igjen. Hun vil aldri fortelle deg vitser i sengen mens resten av verden sover igjen.

Hun vil aldri sette et smil på ansiktet ditt igjen og fremfor alt, hun vil aldri la deg komme nær henne. Fordi hun har blitt såret. Og det gjør vondt som faen for å bli forlatt når du levde for partneren din hele tiden. Det er noe hun aldri vil tilgi deg for.

Du forlot henne selv om hun var den eneste som forsto deg, den eneste som tolererte all din dritt, og selv om du alltid ba henne om å forlate deg, kom hun alltid tilbake til deg.

Du eier henne ikke lenger, og det vil du aldri gjøre. Hun begynte å tenke med sunn fornuft og fant ut at du er en dust som ikke kan elske henne.

Selv om hun var alltid der for deg, var du ikke der for henne. Og hun var trøtt og lei av å gråte hver dag.

Hvis du noen gang har lurt på om hun har glemt deg, vil jeg fortelle deg sannheten – hun har ikke det. Hun innså bare at dette er ingenting å gråte over. Hun har ikke mistet deg, fordi hun hadde deg aldri.

Men sannheten er at hun savner deg. På sene kvelder når hun er helt alene, og når all byrden av sitt liv kommer til brystet, tenker hun på deg.

Og hver gang gjentar hun den samme setningen til seg selv: “Min kjære, en dag vil noen takke DEG for at du lot meg gå!”