Folk kommer ofte med de samme spørsmålene, som ikke har noe med dem å gjøre. De fortsetter å gi seg selv retten til å invadere privatlivet mitt og ser bort fra hvor ukomfortabel jeg føler meg når de spør meg hvorfor jeg enda ikke er gift. Den største klisjeen av alle er når de kommer med den introduksjonen – når de forteller meg hvor smart, vakker og vellykket jeg er, og hvorfor nå er den perfekte tiden for å sette kronen på livet mitt og gifte meg.

På grunn av personen jeg er, er det vanskelig for meg å be dem om å bry seg om sitt eget liv. Jeg finner det vanskelig å forklare hvorfor jeg er singel og hvorfor jeg har null interesse for å velkomme en hvilken som helst mann inn privatlivet mitt. De fleste gangene vet jeg som regel ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal svare for meg, så jeg smiler bare og rister på skuldrene. Det får dem ikke til å tie stille, men istedenfor spør de et annet spørsmål. Jeg sliter allerede med dyp depresjon og vanskelige angstlidelser.

Når det er sagt er jeg ikke singel på grunn av giftige mannfolk der ute. Jeg er singel på grunn av den ene giftige mannen jeg hadde i livet mitt.

Jeg har jugd til meg selv så mange ganger, så bra at til og med jeg stolte på meg selv. Jeg trodde mine egne løgner – det er hvor flink jeg er på å rømme fra mine egne problemer.

Jeg sa til meg selv at jeg er altfor opptatt til å ha noen i livet. Jeg prioriterte karrieren min over ekte kjærlighet. Jeg sa til meg selv at jeg skulle utsette ethvert forhold fordi jeg ville heller fokusere på å gjøre livet mitt perfekt. Å ha noen ny ville kun ta over hjernen min, og jeg ville ikke være i stand til å realisere drømmene mine.

Jeg fortalte ofte andre at jeg virkelig var på leting og at jeg hadde noen få menn i kikkerten, men at det ikke var noe seriøst på gang, men dersom det skulle skje noen endringer ville jeg la de få vite om det. Det er ingen grunn for dem å spørre meg det samme spørsmålet hver gang de ser meg. Så fort jeg finner meg ektemann materiale, vil de være de første som får vite det. Lite visste de om at det var den siste tingen på listen min!

I det jeg vokste opp, og etter et par forhold måtte jeg spørre meg selv hva i all verden det var som var galt med meg og hvorfor jeg ikke kunne holde på noen i livet mitt. Jeg vet at jeg fungerer helt perfekt på egen hånd og at jeg er lykkelig alene, så hvorfor kan jeg ikke være med noen andre og dele lykken med dem? Det fikk meg til å tenke…

Jeg har alltid hatt flere mannlige venner enn kvinnelige, siden for alltid. De var virkelig det – Jeg så dem aldri som noe mer enn venner og jeg var alltid komfortabel med å ha de rundt meg. Når jeg så noen av dem falle for meg eller sende meg signaler latet jeg alltid som at jeg ikke så dem. Jeg lukket øynene helt og fortsatte som om ingenting hadde skjedd.

Det er ikke det at jeg har gitt opp kjærligheten. Det er ikke slik at jeg ikke har prøvd å finne mannen min, men noe stemte bare ikke. Jeg sprang ikke avgårde med en gang jeg møtte noen ny. Det var ikke derfor. Jeg er i stand til å bli tiltrukket av menn og jeg vil ha en mann i livet mitt. Her og der, har det dukket en potensiell mann opp, noen jeg kunne tenke meg å leve livet sammen med, men så begynte jeg alltid å dagdrømme og så for meg hvordan livet vårt sammen ville være og hvordan han var som person og hvordan han ville behandlet meg – med andre ord gjorde jeg han perfekt i mitt eget hode.

Alle virker perfekte fra avstand. Men, så fort vi prøver, og i øyeblikket vi kommer nærmere hverandre begynner jeg å legge merke til de minste feilene personen har og det er over før det en gang får begynt – som egentlig er ganske bra, for å være ærlig, fordi det var mye verre før. Jeg pleide å engasjere meg selv i et forhold selv om jeg visste at det ikke ville fungere. Jeg ga han en sjanse, vi var okei for et par måneder også ventet jeg bare på at noe skulle skje eller at en unnskyldning skulle dukke opp slik at vi ikke kunne være sammen lengre.

Jeg var en av de jentene som angret på å gi noen en sjanse minuttet de fikk den. Men jeg var for sta til å gi opp når jeg innså det. Jeg tillot meg selv å tro at denne gangen ville ting fungere. Ting ville aldri fungere, fordi jeg er ødelagt. Og jeg kan ikke danse tango med noen inntil jeg har fikset meg selv og lært meg å danse med andre.

Minuttet jeg ga noen en sjanse angret jeg. Det resulterte i at jeg enten mistet en venn eller at jeg ble til en drittsekk. Jeg satte opp veggene rundt meg og bare ventet på at et åpent vindu slik at jeg kunne komme meg ut av forholdet. Jeg etterlot ødelagte mennesker og det var det som tok knekken på meg. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg kunne fungere i et forhold eller hvordan jeg kunne være så emosjonelt ødelagt og ute av stand til å elske tilbake.

En kveld satte jeg meg ned og innrømte til meg selv at jeg hadde et problem. Jeg bare visste at jeg ikke kunne fortsette å la meg selv være uvitende om hva som foregikk og hva jeg gjorde mot andre og mot meg selv. Jeg analyserte livet mitt og da slo det meg: Jeg var en av de jentene som hadde et vanskelig forhold til sin far, som hadde resultert i et dypt emosjonelt arr. Jeg var en av de jentene som hadde en giftig far. Jeg var en av de jentene som hadde vært altfor lenge under påvirkning av en giftig mann.

Jeg etterlot så mange ødelagte menn, kun fordi den personen som egentlig skulle ha elsket meg, bestemte seg for å ikke gjøre det. Jeg fikk meg selv til å gå igjennom livet alene fordi mannen som skulle ha vist meg kjærlighet aldri gjorde det.

Måten han behandlet kvinner i livet sitt fikk jeg meg til å innse hvordan kvinner burde bli behandlet. Han lærte meg å sette høye standarder og med en gang jeg så lignende personlighetstrekk i mannen jeg datet som minte meg om faren min, eller om han gjorde det faren min pleide å gjøre, tok jeg avstand. Jeg løp uten å se tilbake.

Jeg innså at ingen mann ville noen gang være god nok for meg. Jeg innså at på grunn av kjærligheten han aldri gav meg, kjærligheten jeg fortjente men aldri fikk – vil jeg aldri la meg selv stole på en annen mann igjen. Jeg vil alltid søke etter han i andre menn kun for å rømme så langt vekk fra dem som jeg kan.

Jeg hadde ikke en giftig kjæreste, men jeg hadde en giftig far og det var nok til å aldri gi en mann en sjanse i livet mitt.

Selv om jeg har det vanskelig med å stole på menn, tror jeg på kjærlighet. Jeg bare håper at noen etterhvert vil komme i livet mitt og overbevise meg om at jeg tok feil i å tenke at det ikke er noen der ute som passer meg. Jeg tror at han vil forstå hva jeg har vært igjennom og se arrene jeg har i hjertet mitt.

Jeg vil være tålmodig nok til å vente på en spesiell mann som kan rocke min verden og få meg til å ikke føle skyld for all dritten som har hendt meg. Med han vil jeg være meg selv igjen og finne freden i hjertet som jeg så lenge har ønsket. Selv om ikke faren min viste meg hvordan ekte kjærlighet føles, vil det en dag være en mann som kan.