Jeg har aldri vært en hevngjerrig jente. Selv når noen såret meg, ville jeg alltid prøve å lage unnskyldninger for dem. Jeg ville prøve å rettferdiggjøre dem i mine egne øyne, og jeg vil prøve mitt beste for å tilgi dem. Når jeg tenker over det nå, gjorde det meg ikke perfekt.

Jeg vet ikke om jeg gjorde det på grunn av dem, eller fordi det var lettere for meg på den måten. Tilgivelse har alltid føltes frigjørende og det har alltid hjulpet meg gå videre. Jeg trodde det ikke fantes noe jeg ikke kunne tilgi etter lang nok tid.

Inntil du kom.

Du endret mye ved meg. Du påvirket mitt syn på verden, min mening om menn og om mennesker generelt. Du har forvrengt mitt selvbilde og du ødela min tro på kjærlighet og på menneskeheten.

Men det er noe jeg har lært å leve med. Etter mye hardt arbeid, har jeg akseptert personen du har fått meg til å bli. Jeg har akseptert den nye meg.

Men det jeg ikke kan akseptere er at du har ødelagt min evne til å tilgi. Fordi det du gjorde mot meg er utilgivelig. Noen ganger tror jeg du var på et oppdrag for å ødelegge meg fra det øyeblikket vi møttes.

Jeg vil aldri få vite hva som fikk deg til å gi meg så mye smerte, men det er ikke så viktig lenger. Faktum er at du har såret meg rakt igjennom. Du har såret og skarret meg for livet. Og dette var ikke bare da du forlot meg.

Hele vårt forhold var et levende helvete for meg. Selvfølgelig var det lykkelige øyeblikk også. Og jeg holdt på til de lykkelige øyeblikkene. Det var de som fikk meg til å holde meg ved din side i så mange år.

Men alle de dårlige tingene du gjorde mot meg har nå annullert alt det gode du har gjort mot meg. Nå husker jeg bare de forferdelige tingene.

Jeg husker bare smerten, ydmykelsen, tårene. Jeg husker meg selv tenke at jeg var gal. Jeg husker hvordan du manipulert meg. Jeg husker sjalusi og maktsyk oppførsel.

Jeg husker du kontrollerte meg. Jeg husker at du spurte etter alt, men gav ingenting i retur. Jeg husker alle de søvnløse nettene jeg tilbrakte med å be til Gud om at du ville endre deg.

Jeg husker alle de følelsesmessige overgrepene du lot meg gå gjennom og alle morgener der jeg ønsket at jeg ikke hadde våknet. Jeg husker at jeg følte meg hjelpeløs og håpløs. Jeg husker hvordan jeg ikke så noen vei ut fra deg.

Og mest av alt, så husker jeg at du var den som gikk i fra meg etter alt du gjorde mot meg.

Jeg husker hvordan jeg ville at du skulle komme tilbake, selv om jeg visste at du ville ødelegge meg helt hvis du gjorde det. Jeg husker hvordan jeg følte meg brukt og uønsket, hvor drenert jeg ble og utmattet fra all smerten du forårsaket meg. Jeg følte jeg aldri ville bli god nok for en annen mann fordi jeg tydeligvis ikke var god nok for deg som jeg hadde gitt alt jeg hadde til.

Jeg husker hvor ødelagt jeg var og at jeg trodde jeg ikke hadde noen grunn til å leve lenger. Jeg husker fortvilelsen jeg så i mine øyne hver gang jeg så meg i speilet.

Selv om jeg er mye bedre nå, har du satt et stempel igjen på mitt sinn og min sjel.

Og det er derfor jeg ikke vil at du skal kunne leve livet ditt som om ingenting har skjedd, som om du ikke hadde gitt meg noen skade. Det er derfor jeg ikke vil at du skal være skyldfri og å noen gang føle deg fornøyd. Og dèt er grunnen til at du ikke kan få min tilgivelse.

Jeg beklager, men jeg kan ikke være den bedre personen og ønske deg det beste I dette tilfellet. Jeg vil ikke at du skal få leve ‘lykkelig i alle dine dager’. I stedet, så vil jeg at du skal bli fortært av skyldfølelse, for så lenge jèg er fortært med denne smerten og fortvilelsen, skal du også være det.

Jeg vil at du skal gå gjennom alle de tingene du har fått meg til å gå gjennom, og jeg vil at du skal føle på alle de tingene jeg følte på grunn av deg. Selv når du er glad, håper jeg det vil finnes en stemme i hodet ditt som minner deg på alt du gjorde mot meg.

Til og med når du har glemt alt om meg, så skulle jeg ønske at du våknet opp midt på natten konsumert av skyld, uten engang å vite hvorfor du føler slik. Selv om du noen gang endrer deg, vil jeg at du alltid skal ha i bakhodet at det finnes en kvinne hvis liv du har ødelagt, og jeg vil at du aldri skal være i fred med deg selv på grunn av dette.

Kall meg for en dårlig eller en hevngjerrig person, men jeg håper jeg kommer til å hjemsøke deg så lenge du lever, fordi det er det minste du fortjener.