Mange ganger har jeg lurt på om jeg noen gang kommer til å bli normal igjen. Jeg har lurt på om jeg kommer til å føle meg bra om meg selv igjen, og om jeg kommer til å gi meg selv en sjanse til å elske igjen.

Jeg har aldri kunnet lese mennesker. Jeg kunne aldri gjette hvem som kommer til å elske meg og hvem som kommer til å bruke meg. Jeg gav alltid folk en sjanse uansett hva, og jeg endte alltid opp med å få en dårlig deal.

En skulle tro jeg har blitt vant til det nå, men denne gangen var det brutalt. Denne gangen ødela det meg nesten helt.

Jeg møtte en mann som skrek problemer en mil unna. Og jeg falt for ham. Til tross for at jeg fikk advarselstegn om å ikke gå i nærheten av ham, inviterte jeg ham inn i mitt liv og i mitt hjerte.

Jeg bestemte meg for å gi oss en sjanse. Jeg bestemte meg for ikke å lytte til hva mitt instinkt fortalte meg og bare gå for det. Jeg ville ha ham, så jeg ønsket ham velkommen inn i livet mitt.

Jeg var ung, dum og naiv. Jeg trodde at jeg ville kunne forandre ham. At jeg var den spesielle jenta som vil forandre livet hans til det bedre. Men du kan virkelig ikke temme et dyr, kan du vel?

Jeg falt for en mann som var ute av stand til å elske noen andre enn selv.

Uansett hva jeg ga ham, så var det aldri nok. Uansett hvor mye jeg elsket ham, så elsket han meg virkelig aldri helt tilbake. Alle ‘følelsene’ han øste ut for meg var en del av hans bra planlagte spill.

Han visste at jeg ville gjøre alt for ham hvis han ga meg så mye som et lite snev av sin kjærlighet. Jeg vet at man egentlig ikke kan måle kjærlighet, men når det kommer i så minimale doser som det han gav meg, kan du det. Jeg fikk aldri den kjærligheten jeg ga ham, tilbake.

Han elsket ingen andre enn seg selv.

Jeg falt for en som var ekstremt egoistisk.

Mine behov var aldri et spørsmål av betydning. Det eneste som var viktig når vi var sammen, var at han var fornøyd. Det verste var at han var som lykkeligst når jeg var miserabel.

Som om han fôret seg selv på min elendighet. Egentlig så var det akkurat det han gjorde, han fôret seg på min elendighet. Og det fikk ham til å føle seg bra.

Jeg sier til meg selv hele tiden at jeg ikke ville ha falt for ham hvis jeg visste hvor egoistisk han var, men det er en løgn. Jeg ville ha falt for ham uansett. Det er bare meg, og jeg tror jeg er en hjelpeløs sak.

Jeg falt for noen jeg trodde jeg kunne endre.

Ingen tvang meg til det. Jeg gjorde dette mot meg selv.

Jeg trodde jeg kunne forandre ham. Jeg tenkte at hvis jeg ga ham all den kjærlighet jeg noen gang har hatt, ville han bytte lag, og han ville komme til å spille for det gode laget. Jeg meldte meg frivillig. Som om jeg skrek: “Velg meg, velg meg, jeg er her!”.

Jeg visste at han hadde negative egenskaper, men jeg tenkte: “Hvilket menneske har ikke det? Det er ikke en god grunn til å bare kaste ham bort.”

Jeg tok ham aldri for å være en dårlig mann på grunn av hans feil. Jeg bestemte meg for å akseptere ham som en helhet, med alle hans dårlige og alle hans bra sider.

Det eneste problemet var hans følelser. Det eneste problemet var at han ikke var i stand til å elske. Han er den type mann som er ute av stand til å føle empati overfor noen. Og jeg var den type jente som følte alt i tusenvis av forskjellige farger.

Du skjønner, du kan egentlig ikke endre denne typen av en mann. Uansett hvor hardt du prøver, så er det umulig. Fordi han ønsker ikke å endre seg.

Han føler seg helt okei med seg selv og alle mine anstrengelser var forgjeves. Å prøve å endre narsissist er som å vente på regn i ørkenen – unyttig og skuffende.

Jeg datet en mann som skyldte på meg for alt.

Når ting gikk dårlig for ham, tok han det utover meg. Som om jeg var det verste som kunne ha hendt ham, som om jeg ønsket de dårlige tingene skulle skje med ham.

Å prøve å konfrontere ham var den dummeste ideen noensinne. Det gjorde ting bare verre. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle forklare til ham at jeg ikke var skurken, og at jeg faktisk var lei meg når ting gikk dårlig for ham. Lite visste jeg, at jeg ikke var skurken i dette showet.

Jeg måtte få skylden for alt. Det er ikke som om han kunne gjøre noe galt, som den gud-lignende skapningen han er, så kan han ikke gjøre feil, ikke sant?

Jeg datet noen som fikk meg til å tvile på meg selv.

Jeg bestemte meg for å slippe min vegg ned og la ham komme inn. Jeg glemte meg selv. Jeg har glemt hva slags person jeg egentlig er.

Jeg glemte mine prinsipper og min tro. Jeg lot ham gå og komme tilbake når det passet ham.

Jeg gjorde det fordi han fikk meg til å tro at jeg kunne ikke få noen bedre enn ham. Han oppførte seg som om han var Guds gave til meg, at jeg egentlig ikke fortjente ham. Det fikk meg til å føle meg uverdig, liten og patetisk å tro at jeg fortjente å bli elsket.

Jeg begynte å tvile på hvert steg i livet mitt, hver beslutning jeg noensinne har tatt. Jeg lurte stadig på hva som var galt med meg, og hvorfor jeg fortsatte å gjøre feil. Takket være ham, følte jeg at jeg ikke kunne gjøre en eneste ting riktig.

Jeg datet noen som forandret meg helt.

Det var ikke noen gjenværende spor av den jenta jeg var før jeg kom inn i dette forholdet. Rynkene rundt øynene mine som hadde kommet fra hvor mye jeg lo, ble omgjort til rynker fra mine tårer og bekymringer.

De var tegn på min indre smerte – en smerte jeg aldri snakket om med noen. Og hver morgen når jeg så meg selv i speilet, så jeg en fremmed som stirret tilbake på meg.

Det tok meg en stund å innse jeg var en del av et misbrukende forhold. Jeg hadde ingen anelse om det, fordi jeg hadde ingen blåmerker på kroppen min. Jeg hadde ingen brukne ben, men jeg følte meg knust på innsiden.

Og jeg hadde ikke lyst til å være knust. Jeg ønsket bare å være lykkelig. Og elsket. Var det for mye å be om?

Det var min feil. Jeg startet hele dette marerittet alene. Jeg falt for ham i håp om at jeg ville fikse ham, jeg håpet at jeg vil være en som reddet hans sjel. Jeg endte opp med å bli den personen som trengte hjelp for å bli frelst.

Jeg datet noen som fikk meg til å gi opp å ham.

Jeg kunne bare ikke gjøre det lenger. Jeg var aldri en som gav opp. Men det er en første gang for alt. Hvis jeg ikke hadde dratt når jeg gjorde,

Gud vet hva som ville ha skjedd med meg da. Hvis jeg ikke hadde gitt opp, ville jeg ha gitt opp på meg selv istedenfor. Så han gjorde meg til en som gav opp, men det er bedre å gi opp enn å bli i et forhold med en narsissist og bli totalt ødelagt og helt fortapt.

Jeg datet noen som lærte meg å være egoistisk.

Jeg ble ikke egoistisk på en narsissistisk måte. Jeg absorberte alt fra læreren min. Min egoisme var ikke giftig. Jeg var bare så egoistisk som var nødvendig slik at jeg kunne redde meg selv.

Har du noensinne elsket noen så mye du ville gjøre alt for dem? Vel, jeg bestemte meg for å gjøre alt for meg selv.

Jeg bestemte meg for å bare belønne folk med min tid hvis de bestemte seg for å gi meg sin tid også. Jeg bestemte meg for å bare elske hvis min kjærlighet kom til å bli verdsatt.

Jeg bestemte meg for å gå bort fra folk som ikke respekterer meg. Jeg bestemte meg for å gå bort fra folk som ødela min lykke og jeg så meg aldri tilbake.

Jeg datet noen som fikk meg til å velge meg selv.

Jeg gjorde en beslutning om å gå videre. Fordi han satt ikke pris på meg, jeg har lært å sette pris på meg selv. Siden han fortsatte å dra meg ned, jeg valgte jeg å gå. Siden han rev min sjel fra hverandre, bestemte jeg meg for å løpe bort og redde meg selv.

Jeg visste det ikke ville skje automatisk, at jeg ikke kunne bli reddet umiddelbart. Men jeg håpet det ville skje til slutt. Og det gjorde det. Jeg nektet å la ham få det beste av meg. Jeg fortjente så mye mer enn ham.

Og jeg visste at det var noen som ville gi meg alt jeg fortjente, og mer. Jeg visste bare ikke at det ikke var ham. Men så snart jeg skjønte det, pakket jeg tingene mine og løp for mitt liv.

Til slutt, vil jeg bare si at det å komme seg over en narsissist ikke er lett. Å innse at du dater en, og å innse hva han gjør mot deg, er vanskelig, for å ikke å snakke om å plukke deg selv opp igjen etter at han har brukt opp hver siste bit av deg.

Men det er ikke umulig, vet du det? Jeg, og en million andre kvinner er et levende bevis på mine ord.

Han var min første tanke om morgenen, og min siste tanke før jeg sovnet. Nå, kan jeg knapt tenke på ham.