Til de det kan dreie seg om,

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mangler oppmerksomhet. Jeg åpner ikke opp hjertet mitt, sjelen min og hjernen til deg fordi jeg trenger noen til å synes synd på meg. Jeg skriver fordi jeg ikke kan holde det inne lenger.

Jeg er vandt med å drikke opp følelsene mine og til slutt eksplodere. Jeg skjuler alt sammen og tar hånd om det alene. Det er hvorfor det tar meg en evighet å lappe sammen mine knuste biter. Det er hvorfor jeg forsvinner bort litt og virker så fjern hele tiden. Hvordan kan jeg lytte til andre og hvordan kan jeg hjelpe hvis jeg trenger å bli hjulpet selv?

Jeg sliter med å komme meg over hjertesorg. Jeg sliter med å gå videre. Jeg sliter med å tro på meg selv. Jeg sliter med å komme meg opp om morgenen og jeg klarer ikke sove om kvelden. Jeg ser opp i taket og lurer på om det er meg, om jeg gjorde noe, eller om jeg fortjener alt jeg går igjennom. Fortjente jeg å bli forlatt? Er jeg ikke god nok?

Det gjør mest vondt når personen som fikk deg til å føle deg spesiell i går får deg til å føle deg uønsket i dag. Det gjør vondt fordi hjernen din overbeviser deg om at du ikke er god nok.

Hjernen din gir deg en tale om hvordan du ikke er god nok, hvordan det er noen andre der ute og hvordan du ikke engang fortjener å leve, ikke minst tilhøre noen andre eller bli elsket av et annet menneske.

Når du er rundt noen andre veldig lenge, blir de en del av deg. Og når de forandrer seg eller drar, vet du ikke hvordan du kan leve uten dem. Du blir bare etterlatt der alene, uten noen ting og lurer på hva du skal gjøre med deg selv. Hva med hjernen din?

Vel hjernen din forandrer seg til en drittsekk som fortsetter å angripe deg med angst og depresjon og knuser selvtilliten din som om ikke hjertesorg var mer enn nok å takle.

Noen ganger føler jeg for å rette håret mitt, putte en eyeliner eller bruke lipgloss på leppene og spørre meg selv: “Hvorfor?”. “Hvorfor bør jeg prøve å se bra ut, for hvem? Hva er poenget med å være pen når det er ingen der ute som legger merke til det? Hvorfor skal jeg se ut på mitt beste når den eneste personen som burde se meg gløde ikke lenger er i livet mitt?

Det verste er at jeg bare vil glemme, men jeg fortsatt håper at ting vil gå tilbake til slik det en gang var før det gikk galt – du vet, tilbake da jeg var lykkelig. Jeg fortsetter å håpe at jeg en gang vil bli glad igjen.

Så, i tilfelle du lurer, hjernen til denne knuste jenta er et kaos. På innsiden av hjernen til en knust kvinne finnes et glass som hun prøver å sette sammen igjen. Men i stedet for å putte det sammen igjen, skader hun seg selv.

shares