Jeg har alltid lurt på om jeg noen gang kommer til å komme tilbake til det normale igjen; om jeg noen gang kommer til å bli den personen jeg pleide å være. Relasjoner bør gjøre livet bedre. De bør tilføre verdi til livet ditt og gjøre deg til en bedre eller lykkeligere person, eller faktisk begge deler.

Når du dater den rette personen får du all den kjærlighet du fortjener, men hva skjer når du møter ‘feil’ mann?

I en lang periode skammet jeg meg for at jeg ble værende i et giftig forhold. Jeg skammet meg over å innrømme at jeg var ikke sterk nok til å redde meg selv.

Jeg var sammen med en giftig mann alt for lenge.

Det verste er at jeg fortsatt får frysninger nedover ryggen når jeg tenker på hvor jeg ville vært i dag hvis jeg ikke hadde gjort det, hvis jeg ikke hadde forlatt ham.

Jeg datet noen som fikk meg til å miste min egenverd.

Fordi han hadde meg rundt lillefingeren, og jeg lot ham. Jeg var svak og ute av stand til å kjempe imot. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle stå imot ham, og altfor lenge hadde jeg ingen anelse om hva han gjorde mot meg.

Jeg hadde mistet all min egenverd og jeg tillot ham å være min beslutningstaker.

Jeg datet noen som fikk meg til å miste selvtilliten min.

Jeg har glemt hvordan det er å være lykkelig. Fordi jeg var alltid bekymret for hvordan jeg så ut eller hvordan jeg oppførte meg. Han smilte aldri til meg. Mine vitser var aldri morsomme for ham, og etter en stund, begynte jeg å tenke at jeg er den mest kjedelige personen i rommet.

Han har aldri brydd seg om å føre en normal samtale med meg, og etter en stund sluttet jeg å stille spørsmål, eller å prøve å engasjere han i samtaler.

På grunn av ham kan jeg ikke se meg selv som den pene jenta jeg pleide å være, jeg kan heller ikke se på meg selv som noen som kan vekke et begjær i en mann.

Jeg datet noen som jeg trodde jeg kjente.

Jeg var sterkt overbevist om at han ikke var sånn; Han kunne bare ikke.
Jeg ville aldri falt for en slik mann. Jeg tenkte at det bare var en fase, og at det snart ville være over. Den sørgelige delen er, det gikk aldri over.

Jeg datet noen som jeg egentlig ikke kjente.

Fordi han viste meg aldri sitt sanne ansikt. Det kan være at han hadde mange ansikter, og jeg fikk aldri virkelig møte ham.

Jeg ville at han skulle være den mannen jeg trodde han var. Jeg ventet stadig på at han skulle være den mannen jeg hadde forestilt i hodet mitt, og kanskje dette er grunnen til at jeg var så lenge sammen med ham.

Jeg stolte på at det var noe godt i ham, og at han elsket meg. Jeg trodde han aldri hadde funnet tid og sted til å være den han egentlig er.

Men han var hvem han egentlig er. Jeg var bare for dum til å akseptere det.

Jeg datet noen som har gjort meg tvilsom mot andre.

Bare fordi han var dårlig. Jeg lot meg lure, at alle mennesker er akkurat som ham. Jeg var redd for slippe noen inn i livet mitt, jeg var livredd for tanken på at det finnes andre menn like ille som ham.

Jeg kunne aldri betro meg til noen om mine problemer fordi jeg trodde de ville stå på hans side, så jeg kjempet med mine egne byrder, alene.

Jeg glemte at jeg hadde venner og jeg løy til dem om hvordan det gikk mellom oss. Jeg presenterte forholdet vårt som om det var det beste som hadde hendt meg, når det faktisk gjorde meg svak og for redd for å leve.

Jeg datet noen som var ute av stand til å elske andre enn seg selv.

Uansett hvor mye kjærlighet jeg hadde for ham, så var det ikke nok.

Uansett hvor stort smil jeg hadde da jeg så ham, smilte han aldri tilbake. Han ønsket meg aldri i sin favn, han hadde heller aldri hendene åpne for meg.

Han fikk meg til å føle meg alene, selv om han fysisk satt ved siden av meg.

I en periode hadde jeg følelsen av at jo mer ulykkelig jeg var, jo gladere var han.

Jeg datet noen som måtte dra andre ned for å bygge seg selv opp.

Jeg kunne se mønsteret tydelig. Menneskene han hang med hadde alltid sett opp til ham og søkt hans godkjenning, indirekte eller direkte, det var ikke en gang av betydelse på slutten.

Han var alltid bedre enn dem, og det gjorde at han følte seg sterk.

Han var en av de som alltid var i et forhold. Han hadde alltid en kjæreste fordi han trengte noen å dra ned for å få ham til å føle seg bedre. Det var viktig for ham, og jeg lurer på: Hvor mange andre jenter var det før meg? Det som skremmer meg enda mer, er hvor mange andre jenter vil det være etter meg, og hvor følelsesmessig skadet kommer de til å være etterpå?

Jeg datet noen som jeg lot manipulere meg.

Alltid når han ignorerte meg tenkte jeg at jeg fortjente det. Når han løy til meg, var jeg stille fordi jeg hadde ikke mot til å konfrontere ham. Han fikk meg til å tro at jeg var skyld i alt, og derfor satt jeg heller der i stillhet.

Jeg satt i stillhet fordi jeg måtte. “Hvis du stolte på meg, ville det ikke spilt noen rolle hvem jeg snakket med i telefonen.” Eller “Jeg gir deg ting ingen andre ville engang tenkt på å gi deg, fordi du ikke fortjener det.” Var setninger som alltid fikk meg til å føle at det var jeg som hadde skylden for alle problemer i forholdet vårt.

På slutten, var det jeg som var den galne, krevende personen.

Jeg datet noen som ikke ville at jeg skulle ha noen fortid og ingen fremtid. Jeg datet noen som ønsket å være i sentrum av min verden, men på en skummel måte.

Jeg datet noen som var sjalu på meg.

Han var sjalu på hver eneste venn av meg, på enhver person jeg hilste på med et smil, uavhengig av deres kjønn eller alder.

Hva som gjorde ham enda sintere, og han måtte ta det ut på meg, var da noen gutter behandlet meg fint. Jeg var en ‘løs jente’ fordi ingen normal eller anstendig person kjente så mange gutter.

Og jeg trodde på ham, fordi det var det han sa.

Jeg hatet meg selv for jeg var en hyggelig person, og kjærlig mot alle, så jeg begynte å be Gud om at ingen skulle hilse på meg. Jeg sluttet å smile til fremmede, og jeg ble mindre og mindre den sprudlende personen jeg pleide å være.

Jeg datet noen som fikk meg til å føle meg sterkere.

Fordi jeg følte meg sterk nok til å forlate ham. Fordi jeg forlot ham, føler jeg det er ingenting som kan dra meg ned. Jeg har vært gjennom helvete og jeg overlevde det.

Jeg fant styrken til å være den gamle meg, å hilse på folk med et smil, å elske små barn og å leke med hunder jeg møter på gata.

Jeg følte meg som den morsomste personen i verden og mine venner var glade for å ha meg, den sanne meg, tilbake.

På grunn av hvor jeg var før, jeg er sterk nok til å elske igjen, og jeg er modig nok til å stå opp for meg selv.

Fordi jeg la livet mitt til side, elsket ham med alt jeg hadde, og fikk ham fortsatt ikke til å elske meg tilbake, viste det meg at jeg kunne overleve på min egen kjærlighet.

Fordi det å forlate ham, lærte meg hvor sterk jeg var. Fordi å forlate ham, lærte meg å elske meg igjen.