Det er mange grusomheter i den verdenen vi lever i. Men aldri i mine villeste drømmer ville jeg trodd du ville klassifiseres som en. Fordi, traumene du har forårsaket har satt sine spor i livet mitt på så mange måter.

Skyggen du kaster har forårsaket en rar og vond sykdom som stille dreper meg. Denne sykdommen kan ikke bli kurert med medisin, bare igjennom stille tårer.

Intellektuelt, forstår jeg at jeg har unngått noe verre. Men, det har allikevel satt sine spor i hjertet mitt. Jeg føler en del av meg døde og hjernen min har vansker med å slå av den automatiske tanken om å kjempe for å overleve.

Det at jeg burde være takknemlig for at forholdet ble avsluttet før ekteskap og barn er tull. Ja, det har vært en livsopplevelse. Ja, jeg er takknemlig for jeg ikke giftet meg med denne mannen, at jeg ikke satte uskyldige barn inn i et ensidig forhold.

Men da igjen, traumene som har blitt til av å være med en giftig, manipulerende narsissist, henger over hodet på meg hver eneste dag. Jeg føler meg emosjonelt, mentalt og til og med spirituelt ødelagt. Det er langt mer enn hjertesorg.

Et sted i forholdet mistet jeg meg selv. Jeg mistet meg selv til noen som ikke ga faen i meg. Nå strever jeg med smerten av et forhold gått galt og prøver å finne meg selv helt på nytt.

Dette er langt mer enn vanlig hjertesorg. Dette er mye verre. Det er en sykdom som du prøver å bli kvitt men kommer stadig tilbake og plager deg. Det er et arr man ikke kan fjerne kosmetisk. Skadene er der, rett under overflaten og bare så vidt synlig, men de er der.

For å være ærlig, jeg har ingen anelse på hvordan i helvete alt dette skjedde. Jeg antok at etter ett år sammen, at du var en jeg virkelig kunne stole på – til tross for alt så elsket jeg deg. Jeg tenkte du var en som virkelig tok vare på meg.

Jeg visste ikke at du ville ta mine frykter og bekymringer og brygge på dem, mens du alltid dro i de trådene for å få det du ville. Du brukte mine største frykt, som var mat, til å kontrollere hva som gikk inn og ut av min munn.

Jeg undergikk nesten en blodtransfusjon fordi jeg tillot deg å gi meg en følelse av skyld for å ha spist en hamburger istedenfor en salat. Jeg tillot at du brukte min frykt, du tok den og formet den om, til en ulykke.

Det verste er at jeg aldri forsto hva som var galt med meg til å begynne med. Og hva som var enda verre var tårene som trillet fra ansiktet mitt i all stillhet. I stillhet, hvor ingen kunne se dem. I stillhet fordi jeg nektet å tro at du var den personen du egentlig var.

Hva som er enda mer hjerteskjærende er at venner og familie merket at noe var galt, og mens de var klare til å støtte meg og pakke tingene mine, var jeg alltid klar til å støtte deg. Støtte deg fordi jeg elsket deg og støttet deg fordi jeg trodde det var et snev av godhet i hjertet ditt.

Uheldigvis, jeg tok veldig feil, og uheldigvis er det ikke en retningslinje på hvordan man kommer seg igjennom den skaden du pådro meg.

Den eneste tingen som letter smerten min, er å gråte og jeg er ikke skammet over å nevne det heller. Den eneste tingen jeg ønsker å fortelle deg er at jeg ønsker jeg hadde hørt på meg selv mer og kommet meg ut av dette giftige forholdet tidligere.

Jeg forstår jeg har et stort fjell å komme meg over. Jeg forstår at på denne turen med selvoppdagelse, må en del av meg dø – som en kreftsvulst som må dø for at kroppen skal overleve.

Jeg forstår det er for det beste. Jeg forstår at det bare er snakk om tid og jeg forstår at den nye meg vil være mye sterkere enn den gamle meg.

shares