Kjære lærepenge…

Om jeg måtte beskrive det jeg har gjort sammen med deg i ett ord, måtte det ordet definitivt være “ventet”.

Jeg ventet alltid på noe, på at du skulle bli klar, på at du skulle slutte å være redd for forpliktelser, på at du skulle svare på tekstmeldingene mine, på at du skulle ringe, på at du skulle velge meg, på at du skulle føle deg sikker angående oss, og listen fortsetter.

Om jeg hadde tillatt deg å fortsette å gå inn og ut av livet mitt ville jeg fortsatt ha ventet. Jeg kunne gitt oss en million sjanser, eller kanskje jeg allerede har gjort det, jeg vet ikke lenger,men resultatet ville vært det samme – vi ville aldri fungert, for du ville aldri forandret deg, du ville aldri elsket meg slik jeg fortjente, slik jeg elsket deg.

Å si dette gjør ikke ting lettere, det får meg bare til å innse realitetene for en gangs skyld. Jeg sløste bort for mye tid med å håpe at før eller senere ville du snu deg, du ville endelig se meg og hvor fantastisk vi kunne hatt det om du ga oss en reell sjanse.

Men du kunne aldri gjøre det, kunne du? Du var så emosjonelt ødelagt, så redd for kjærlighet at du ikke så noen annen utvei enn å holde meg så langt borte fra hjertet ditt som mulig.

Du var aldri den som snakket mye, i det minste ikke om de viktige tingene. Men disse sjeldne anledningene når du åpnet deg opp og slapp meg inn, var de som gjorde at jeg falt for deg.

Du ville holde meg så tett inntil deg,du ville kysse meg så lidenskapelig, at jeg kunne ikke hjelpe for at jeg trodde du hadde virkelige følelser for meg. Du ville være alt jeg noen gang kunne drømme om i løpet av disse sjeldne anledningene og du ville være så fjern resten av tiden.

Du hadde vel gjort nok slik at du holdt meg nære men aldri for nære. Dette “nok” virket ganske lenge. Du visste at du alltid kunne komme tilbake til meg uansett hvor lenge jeg ikke hadde sett deg eller hørt fra deg, du visste jeg ikke kunne hjelpe for å la deg komme tilbake igjen.

Du så hvor dyp min kjærlighet var og du brukte det til din fordel.

Jeg var aldri øverst på listen din over prioriteringer og du beviste det så mange ganger med både dine ord og handlinger. Jeg var en som slo meg til ro med biter av din oppmerksomhet og deler av din kjærlighet.

Det var min største tabbe, for jeg lot deg behandle meg så dårlig. Ved å slå meg til ro, ble jeg ingenting mer enn et alternativ, og det er det minste du kan bety for noen som du selv prioriterer.

Ved å slå meg til ro med mindre enn jeg fortjente, fortsatte jeg å såre meg selv. Ved å bli ved din side, fortsatte jeg å knuse mitt eget hjerte.

Du fortsatte å fortelle meg historier jeg ville høre. Den dominerende var om at vi skulle være sammen en dag, når tiden var inne , hvorfor ødelegge noe så godt som det vi har nå, hvorfor trenger vi å sette merkelapper på forholdet vårt, hvorfor må andre se oss eller vite om oss.

Du fortsatte å fortelle dem og jeg fortsatte å tro deg og til denne dag vet jeg ikke hvorfor. Jeg tror at når hjertet er for involvert, kan du ikke stole på sunn fornuft eller dine egne øyne for å se tingenes realitet.

Det eneste som kunne åpne øynene mine var tårer, og mengder av dem. Jeg følte at jeg møtte en murvegg når det kom til deg.

Jeg ga deg alt jeg hadde, kjærlighet, forståelse, respekt og forpliktelser, og du prøvde aldri på å gjøre det samme. Du bare tok meg for gitt og du regnet med at jeg alltid ville slippe deg inn.

På et tidspunkt trodde jeg det samme, tro meg. Men det var dette øyeblikket av åpenbaring som fikk meg til å se klart. Det fikk meg til å innse at om jeg ble på denne følelsesmessige berg-og -dalbanen med deg ville jeg bare bli syk.

Hver gang jeg følte at vi var på vei noe sted, ville du svikte meg. Hver gang jeg trodde på løftene dine, ville du skuffe meg. Hver gang jeg følte meg lykkelig på grunn av noe du gjorde, ville jeg betale for det med enorm smerte. Derfor måtte jeg sette en stopper for det.

Jeg måtte slutte å la deg behandle meg slik. Jeg måtte respektere meg selv nok til å ikke slippe deg inn igjen. Jeg måtte slutte å kaste bort tiden min og innse at du aldri ville bli klar.

Jeg måtte beskytte hjertet mitt for jeg kunne ikke holde ut at du kom og gikk i mitt liv. Jeg måtte se forbi følelsene jeg hadde for deg og huske hva jeg fortjente.

Jeg måtte komme meg bort fra deg for å finne meg selv, for å elske meg selv og for å være lykkelig på grunn av meg selv. Jeg måtte bli min egen prioritet slik at du ville slutte å behandle meg som et alternativ.

shares