Jeg brøt opp fra forholdet mitt her om dagen. Et forhold hvor jeg ikke var lykkelig, men som likevel varte i årevis.

Så nå, når jeg går ut med noen som har kjent meg i årevis, spør de meg alltid hvorfor det tok meg så lang tid å dra, og dette er mitt svar.

Det tok meg så lang tid å dra fordi jeg elsket ham. Jeg elsket måten han sov rolig ved siden av meg på og måten han holdt rundt meg og trakk meg nærmere sitt hjerte.

Jeg elsket ham og stemmen hans, de vakre øynene hans og måten ansiktet hans føltes når han ikke barberte seg på et par dager..

Det tok meg så lang tid å dra fordi jeg var blindet av kjærligheten. Jeg var blindet av mine egne følelser som ikke lot meg se hvordan han egentlig var.

Jeg så ikke hvordan han så på andre kvinner, jeg ignorerte det faktum at han tekstet noen andre mens han smilte konstant, og jeg ignorerte det faktum at han ikke kom hjem når han sa han skulle.

Det tok meg så lang tid å dra fordi jeg ikke lyttet. Jeg lyttet ikke til vennene mine, jeg lyttet ikke til familien min og det som gjør mest vondt er at jeg ikke lyttet til meg selv.

Jeg sa til meg selv alt for mange ganger at han ikke var den rette for meg og at jeg skulle komme meg videre, at jeg skulle dra. Jeg sa til meg selv at han ikke elsket meg slik jeg elsket ham og at han ikke var i stand til å bli hos meg uansett hvor mye jeg forsøkte å få ham til det.

Det tok meg så lang tid å dra fordi jeg trodde det ville bli bedre. På et tidspunkt begynte jeg å legge merke til måten han unngikk samtaler og hvordan han fikk følelsene mine til å virke urimelige.

Han trykket meg ned hele tiden men jeg trodde det ville bli bedre. Dette var ikke mannen jeg forelsket meg i og dette var ikke mannen jeg gikk inn i et forhold med, så jeg trodde at det bare var en fase som ville gå over snart.

Det tok meg så lang tid å dra fordi jeg måtte finne en ordentlig måte å gjøre det på. Ja, jeg kom til et punkt der jeg innså at jeg måtte dra fordi han ikke gjorde meg lykkelig lenger.

Han overså tekstmeldingene mine, overnattet hos en venn oftere enn han ikke gjorde det og det fantes ingen kjærlighet som lyste opp øynene hans lenger. De var tomme når han så på meg. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle forlate ham, hvordan jeg kunne være sikker på at jeg ikke såret ham og hvorfor jeg i det hele tatt brydde meg om at jeg kom til å såre ham

Så jeg bare dro.

Jeg dro selv om det ikke var lett og det endte i en kjempekrangel over hvorfor jeg dro. Han fortalte meg at jeg var utakknemlig over all innsatsen hans, han fortalte meg at jeg ikke var verdig ham uansett og at jeg ikke engang fortjente hans selskap.

Ville du sagt noe slik til den du elsker? Ville du reagert slik? Jeg ville bare ha min egen og hans lykke. Om forholdet ikke gjorde noen av oss lykkelige, hvorfor skulle jeg bli?

Når jeg dro fra ham kunne jeg endelig se alt klart. Jeg kunne se den emosjonelle mishandlingen, måten han ville trykke meg ned hver gang jeg åpnet munnen, måten han ville få meg til å få dårlig samvittighet over å gråte.

Jeg kunne se alt og jeg var endelig i stand til å innse hva jeg hadde vært igjennom. Han manipulerte meg til å tro at jeg ikke kunne få noen bedre enn ham fordi jeg ikke fortjente noen bedre.

Hvor patetisk er jeg, hæ? Den mannen, den samme mannen som lå med andre kvinner og trodde jeg aldri ville finne det ut når han løy til meg, fortalte meg at jeg ikke fortjente ham. Jeg gjorde ikke det. Jeg er mer enn sikker på at ingen kvinne noen gang fortjener en mann som ham.

Han fortjente ikke meg, og han fortjente ikke tålmodigheten min. Så nå er jeg endelig i stand til å si at jeg dro. Jeg dro, og jeg vil aldri se meg tilbake igjen. Jeg er endelig fri fra hans grep og jeg er i stand til å se hva det hele var – bare en stor løgn som jeg ikke hadde mulighet å flykte fra.

Det tok meg så lang tid å dra fra ham. Men bedre sent enn aldri, ikke sant?