Det som slår meg oftest angående kjærlighet er de menneskene som forlater andre, og tror at det er mulig for dem å treffe den samme personen de forlot når de kommer tilbake igjen.

Hun var alltid der for deg. Gud, hun prøvde så hardt bare for å gjøre deg lykkelig. Hun så deg som den du virkelig var, men hun håpet alltid at det fantes noe godt som levde et eller annet sted, innerst i sjelen din. Hun trodde at bare ved å elske deg nok, ville hun være i stand til å få det gode opp til overflaten.

Så veldig lenge, trykket du henne ned, slik at du selv kunne være høyt oppe. Så veldig lenge, brydde hun seg ikke om seg selv, hun brydde seg bare om deg.

Så veldig lenge, forsømte hun sine egne følelser slik at hun kunne ta seg av dine. Alt dette gjorde hun for å vise deg at det fantes en annen side av livet enn den mørke du så. Alt dette gjorde hun fordi hun trodde på kjærligheten

Uansett hva som skjedde, uansett hva hun gjorde, var nesten alle kampene hennes forgjeves. Hun trodde hun kjempet for deg men i stedet kjempet hun mot deg.

Du solgte sjelen din til djevelen. Du brydde deg ikke om noen andre enn deg selv. Du var din egen prioritet og du sluttet å tro på bedre dager for lenge siden.

Du trodde aldri virkelig på kjærligheten, gjorde du? Men du gjorde fortsatt ditt beste ved å dra dine sleipe manipulerende knep for at hun skulle falle for deg.

Du trengte noen som ville være der for deg, du trengte en øy å flykte til, du trengte noen som ville tro på deg, så du fikk henne til å falle for deg. Men du hadde inngen intensjon om å elske henne tilbake hadde du?

Hun ventet så lenge for å se kjærligheten hun ga til deg komme i retur til henne. Og hun kunne ventet i tusen år til men det hadde likevel vært forgjeves. For du var aldri så mye av en giver.

Alt du brydde deg om var å ta å ta. Du trodde du fortjente alt. Men det gjorde du ikke. Du fikk bare hennes godhet og kjærlighet og oppmerksomhet fordi hun trodde du var verdig alt det. Det tok henne en stund å se at det var du ikke.

Når hun så deg for den du virkelig var, nektet hun å tro det. Når du ikke viste at du hadde noen menneskelige trekk i det hele tatt, skyldte hun på timingen. Hun trodde at om hun ble værende ved din side bare litt til, om hun kjempet enda hardere for deg, ville alt forandre seg.

Hun trodde at det var en tid for alt i denne verden og at deres tid sammen skulle komme etter hvert. Men etter en stund, var det åpenbart: timingen var riktig, det var du som var feil.

Gud, denne jenta ønsket ikke noe annet enn å elske deg og bli elsket av deg. Hun ønsket den rene kjærligheten, den som gir deg vind under vingene og får deg til å føle deg uovervinnelig. Men det din kjærlighet gjorde var bare å vise henne at hun var bunnen av fatet.

Når du snudde ryggen til henne, følte hun fortsatt denne enorme kjærligheten til deg. Jeg mener, det ville være naivt å tro at hun var kvitt den med en gang du var borte.

Ingen slutter å elske slik uten videre. Hun investerte så mye av tiden sin og la så mye innsats i deg at det var umulig for henne å komme seg fremover uten videre.

Selv om du var giftig, ble du likevel elsket av henne. Vi velger ikke hvem vi gir hjertet vårt til. Vel, for det meste kan vi ikke det. Vi blir bare forelsket og så får vi kjempe med den bagasjen som følger med forelskelsen om vi forelsker oss i feil fyr.

Så, da du dro hadde hun det vondt. Alle hennes drømmer og håp var knust. Og hun satt igjen og lurte på om all innsatsen hennes hadde vært forgjeves.

Hun satt igjen å lurte på om all kjærligheten hennes hadde vært forgjeves. Hadde hun gitt hele seg til feil fyr?

På den andre siden, du dro uten å tenke på henne to ganger. Du dro som om kvinnen du forlot var noe du kunne finne på hvert eneste gatehjørne. Men snart vil du se hvor feil du tok.

Ingen andre enn henne vil noen gang prøve så hardt for deg. Ingen andre vil elske deg uten å holde tilbake, så uselvsik og så enkelt. Ingen andre vil sette deg på en pidestall og glemme seg selv. Ingen andre vil ta vare på deg selv om du ikke fortjener det.

Og så vil det slå deg. Så innser du hvilken kvinne du hadde i livet ditt. Selvfølgelig, du vil prøve med mange andre, men ingen av dem vil prøve så hardt å gjøre deg lykkelig som hun gjorde. Fordi ingen av dem vil være i stand til å elske deg slik hun gjorde, og de vil ikke være i stand til å elske deg selv på dine mørkeste dager.

Innen du innser dette, vil det være for sent. Kvinnen du forlot vil være borte når du ønsker at hun skal komme tilbake. Selvfølgelig, hun lever og puster fortsatt, men det vil ikke være den samme kvinnen du forlot.

Hun vil ikke lenger være naiv. Hun vil ikke lenger tillate seg selv å gi alt hun har til noen som ikke fortjener henne. Hun vil ikke lenger stå i bro for noen som ikke ga henne noe tilbake.

Hun vil ikke vente på deg, vet du? Hun vil ha gått videre innen du innser hva du hadde og mistet. For kvinner som henne gir alt, frem til det punktet der de innser at innsatsen deres er forgjeves. Og med det samme de oppdager den feilen, kommer de til fornuft.

Det som slår meg sterkest, er at menneskene som forlater andre forventer å møte igjen den samme personen de forlot, når de kommer tilbake. De som blir forlatt går videre etter hvert. De lærer av feilene sine. Og med en gang de gjør det, er det ikke noe i hele verden som får dem til å gå tilbake til det de hadde tidligere.Men du vil snart innse dette på egen hånd.

shares