Selv om jeg har mange tvilsomheter når det kommer til livet mitt, er det en ting jeg er veldig sikker på og det er min kjærlighet for deg. Jeg elsker deg og det er ingenting som kan gjøres med det.
Jeg elsker deg, uansett hvor mye jeg prøver å kjempe mot det og hvor klar jeg er over at jeg ikke burde elske deg.
Jeg elsker deg, til tross for hva all denne kjærligheten jeg føler for deg gjør med meg og livet mitt.
Og det er noe jeg ikke har noe problem med å innrømme for meg selv eller fortelle deg.
Men, kun fordi jeg elsker deg betyr det ikke at jeg har mistet hjernen min helt. Det betyr ikke at jeg har blitt blind og at jeg har stoppet å se realiteten i ting.
Kun fordi jeg elsker deg, betyr det ikke at jeg ikke kan dømme ting ordentlig. Det betyr ikke at jeg har sluttet å være realistisk og det betyr definitivt ikke at jeg ikke kan se ting klart for hva de er.
Fordi jeg kan.
Og uansett hvor mye jeg vil at dette skal være en løgn, vet jeg veldig godt at du ikke elsker meg tilbake.
I det minste, ikke på den måten jeg trenger, vil og fortjener å bli elsket. Ikke på den måten jeg elsker deg.
Og uansett hvor mye jeg elsker deg og hvor mye jeg vil at ting skal være annerledes, er sannheten at jeg er veldig klar over at du ikke er mannen for meg.
Ja, jeg elsker deg ubetinget, som betyr at jeg elsker dine ufullstendigheter, også fordi de er en del av den du er, men det betyr ikke at jeg ikke ser dem og det betyr ikke at jeg tenker at du er perfekt.
Fordi la oss innrømme det – du er langt fra perfekt.
Og jeg spør deg ikke om å være perfekt. Jeg bare ønsker at du skal være litt annerledes i oppførselen din mot meg.
Jeg bare ønsker at du kan behandle meg litt annerledes – at du kan være mindre egoistisk, mer empatisk, mindre narsissistisk, manipulativ og egosentrisk.
Men nå ser jeg at til og med dette er for mye for deg. Nå ser jeg at du ikke kan og vil forandre deg og at det ikke er noe jeg kan gjøre med det.
Nå ser jeg at kjærligheten min for deg ødelegger livet mitt. Nå ser jeg at det ødelegger meg på hver eneste måte – at det har ødelagt meg psykisk, emosjonelt og spirituelt.
Jeg vet at kjærlighet er den mest positive og vakreste følelsen som finnes. Og jeg vet at det burde gjøre livet ditt bedre.
Men på en eller annen måte får min kjærlighet for deg meg til å føle det totalt motsatte.
Det får meg til å føle meg elendig og patetisk. Det får meg til å føle meg deprimert og dette er de siste følelsene kjærlighet bør provosere frem i en person.
I begynnelsen la jeg skylden på deg for alle tingene jeg følte. Jeg beskyldte deg for å ikke elske meg nok, for å ikke behandle meg på den måten jeg fortjener og for å såre følelsene mine hver eneste dag om igjen og om igjen. Og da slo det meg og jeg innså at du aldri var grunnen. Ja, du har alltid vært en drittsekk og det er ingen tvil om det.
Men, det er ditt valg. På samme måte som jeg valgte å elske den drittsekken, og på samme måte jeg valgte å gå fra den drittsekken.
Uansett hvor mye jeg ønsker å slutte å klandre meg selv, er sannheten at du aldri tvang meg til å være interessert i deg og aldri tvang meg til å være med deg.
Og mest av alt, tvang du meg aldri til å elske deg og å tillate denne kjærligheten å ta over livet mitt.
Så nei, jeg vil ikke at du skal tenke at jeg klandrer deg for å gjøre livet mitt vanskeligere. Fordi det gjør jeg ikke, og jeg vil ikke at du skal klandre deg selv heller.
Fordi jeg vet at du ikke er den som ødelegger livet mitt. Jeg vet at kjærligheten min for deg gjør alt dette på egenhånd.
Fordi jeg vet at livet mitt ville ha vært så mye bedre dersom jeg kunne finne en måte å stoppe å elske deg. Jeg vet at jeg ville ha blitt så mye mer lykkeligere hvis det skjedde og jeg vet at jeg ville ha følt meg så mye bedre.
Og det er hvorfor jeg ber til Gud hver eneste kveld for at det skal skje. Det er hvorfor jeg ønsker å drepe denne kjærligheten jeg føler for deg, før den dreper meg.