Ikke èn gang i mitt liv har jeg noen gang trodd jeg behøvde å skrive disse ordene. Jeg trodde aldri jeg ville la meg selv bli så sårbar og tillate meg selv å falle for en narsissist, men det skjedde. Så her kommer min historie og hva jeg har lært om hvordan jeg kan lære å elske meg selv igjen etter å ha elsket en hjerteløs mann.

Jeg hadde nettopp gått igjennom en skilsmisse, og tok en tur på den følelsesmessige berg og dalbanen som kommer sammen med noe slikt. Jeg hadde endelig funnet fred og hadde startet å bli glad igjen. Jeg fant meg selv og kjærligheten for meg selv igjen, og nå følte jeg en følelse av komfort som bare du kan gi deg selv. Jeg var ikke ute etter noen nye menn fordi jeg hadde endelig akseptert det faktum at jeg var alene og var egentlig helt okei med det.

Så ble han og jeg sammen… og min verden ble snudd opp ned igjen. Det er så mye å si om det, så det kommer til å bli vanskelig for meg å holde meg på sporet, men jeg kommer til å starte fra begynnelsen når det var fantastisk, fordi uten den delen, vil du ikke forstå hvorfor det endte slik det gjorde – du vil ikke forstå hva en narsissist er, mindre du vet alt.

Som jeg sa, jeg var ikke ute etter noen på det tidspunktet. Han fant meg … Han VALGTE meg.

Jeg fikk en tekstmelding en dag, der han spør når jeg ville la ham ta meg ut på en date, og vise meg hvordan jeg burde bli behandlet. Han ville ha meg, han ville “skremme bort alle de andre gutta.” Vel, det hørtes skikkelig okei ut der og da, men som sagt, på det tidspunktet var jeg fortsatt ikke klar, så jeg avviste ham.

En måned senere fikk jeg en ny en melding; denne gangen spurte han meg ikke ut, han ville bare småsnakke. Han spurte om en tjeneste og som den hjelpsomme person jeg er, gikk jeg med på det, uten å vite at jeg var i ferd med å lære meg en av de største lærdommene jeg noen gang ville lære i livet mitt.

Etter en måned ved å snakke med ham, der han utgir seg ut for å være en veldig fin fyr, bestemte vi oss for å gå ut en kveld. Det var game over derfra … jeg ble hektet. Han fikk meg til å føle at jeg kunne snakke med ham om alt. Han hadde vært gjennom lignende ting som jeg hadde gått igjennom, som for eksempel å gå gjennom en vanskelig skilsmisse, et giftig ekteskap, mistet en forelder o.s.v. Han fikk meg til å føle meg trygg, noe jeg ikke hadde følt på så lenge.

Han var som hus der man føler seg hjemme. Mine venner prøvde å fortelle meg at jeg var dum for å slippe ned min vegg ned så fort som jeg gjorde, men det føltes bare rett… han føltes rett. Det var hyggelig å le med noen i stedet for å slåss med dem, og det er akkurat det vi gjorde. Vi lo hele tiden. Vi likte den samme musikken og de samme TV-programmene, vi delte samme interesser i så mye at vi aldri gikk tom for ting å snakke om.

Vi kunne holde en samtale i timevis. Han var mystisk på en måte og morsom, jeg kunne se at det var mye som skjedde i hodet hans, og jeg var fast bestemt på å vite alt. Jeg prøvde å lære meg om ham uten at han visste om det… Jeg ønsket å vite hvorfor han var slik han var, hans quirks, hva som fikk ham sint, jeg ønsket å vite om alle arr, hver tatovering, hver historie han bare ville gi meg biter av.

Jeg fortalte meg selv at jeg ikke skulle falle så fort fordi jeg vet hvordan jeg elsker noen andre… Jeg elsker så hardt at når jeg faller, faller jeg hardt, men han gjorde det så lett for meg å falle for ham. Han gjorde det så lett å for meg å slippe veggen ned som jeg hadde brukt måneder på å reparere og gjenoppbygge.

Veggen jeg sverget til meg selv at jeg aldri skulle ødelegge. Jeg prøvde å spille vanskelig å få, jeg gjorde virkelig det. Men han åpnet meg så fort. Før jeg visste ordet av det prøvde jeg å bryte ned hans vegger og bevise for ham at jeg ikke var “som resten av dem.” Jeg så røde flagg i begynnelsen, men jeg trodde det var bare meg som var så usikker og at jeg bare projiserte min fortid over på dette forholdet.

Jeg sa til meg selv at jeg overtenker, og at han fortjente en sjanse. Selv om min magefølelse prøvde å fortelle meg at noe ikke stod riktig til, fortalte hjertet mitt at det var rett Så jeg kjempet hardere for ham enn jeg noen gang gjorde for noen i livet mitt, selv i mitt 5-årige ekteskap som jeg nettopp hadde kommet ut av.

Jeg var fast bestemt på å jobbe på forholdet fordi jeg elsket ham med hver fiber i mitt vesen, og jeg ønsket å fikse det som ble ødelagt i ham fra hans fortid, og jeg ønsket ikke å gjøre de samme feilene jeg hadde gjort i mine tidligere forhold. Jeg gjorde alt for ham og litt til. Det er ikke èn del av meg som tror jeg kunne ha gjort noe bedre, prøvd litt hardere, eller elsket ham litt mer enn hva jeg gjorde, fordi jeg vet uten tvil at jeg ga det 110%, om ikke mer.

Det tok omtrent et år før hans sanne jeg virkelig begynte å vise seg. Mannen som fikk meg til å føle meg trygg og aldri hevet stemmen og aldri kranglet med meg, hadde begynt å vise meg en side av seg selv som var mørk og lite flatterende. Jeg elsket ham, så jeg var villig til å se forbi dette i starten. Jeg hadde nettopp kommet ut av et ekteskap hvor vi hadde skrikende krangler hver dag og snakket nedsettende til hverandre, så jeg nektet å gjøre det igjen.

Når han ville starte en krangel, forsvant jeg, uansett hvor mange sarkastiske og passiv-aggressive kommentarer jeg ville si tilbake, jeg hadde lært meg hva som trykket på hans knapper. Jeg sa til ham at jeg ikke kom til å ta skitten vasken for ham, at jeg ikke hadde tenkt å gi etter for hans forsøk på å starte en krangel, for at han så skulle snu det rundt til meg. Jeg hadde vært på den veien før, og jeg nektet å gå tilbake dit igjen.

I stedet for å slåss med ham, ville jeg bare be om unnskyldning for ting som jeg ikke gjøre. Jeg vil prøve å gjøre det bedre, men jeg var å holde ting flaske opp inni og som var å drepe meg fordi jeg var aldri den typen person til å holde tunga eller gå bort fra en kamp.

En av de tingene jeg likte ved ham var at han ikke likte å gå ut på byen og feste, og jeg var helt okei med det, men det ble litt vel mye når vi ikke engang kunne gå ut å spise på restauranter eller gå noen steder vi ble invitert med familie eller venner.

Vi ble eremitter og jeg lagde unnskyldninger for ham hver gang. Jeg skjønte fort at dette var bare for å isolere meg, ikke for ham. Jeg gikk glipp av så mange ting fordi jeg følte meg så dårlig om jeg gikk noen steder uten ham. Han hadde meg rundt lillefingeren sin.

Jeg har alltid vært en sterk person, veldig intuitivt, og kan plukke opp ting ganske lett. Så hvordan kunne jeg tillate at dette pågikk i så lang tid før jeg begynte å sette bitene sammen? Jeg var jo så jævla glad i ham, det er derfor. Narsissister bruker empatiske mennesker som drivstoff. De velger sine byttedyr med omhu.

Jeg var ikke spesiell for ham, jeg var bare et mål. Da jeg begynte å bringe hans mørke side frem i lyset og viste ham at jeg var klar over hva han var og hva som skjedde, det gjorde bare ting verre, og det til slutt ville være den virkelige grunnen til at han dro. Jeg innså at det stedet, den personen som hadde følt som hjemme, var faktisk et fengsel.

Hver dag, følte jeg meg utmattet fordi han tappet livet ut av meg. All min tid og energi ble brukt på å prøve å roe ham ned, ikke provosere ham, og å gå på på eggeskall, så jeg ikke ville såre hans skjøre lille ego. Jeg hadde aldri møtt en mann som var så følsom når det kom til noen som spøkte med ham. Det virket som alt jeg sa eller gjorde var støtende så til slutt, sluttet jeg bare å snakke i det hele tatt.

Jeg er ikke en dum person, men jeg lot dette pågå så mye lenger enn jeg burde ha gjort. Men når jeg startet å innse hva jeg hadde å jobbe med, måtte helvete fryses til is før jeg ville latt det fortsette. Jeg brukte flere dager på å lære meg om hans oppførsel og hans mønster, som ble verre og verre. Det tok meg ikke lang tid etter dette å innse at jeg var forelsket i en narsissist.

Det er definitivt sant når de sier etterpåklokskap er 20/20, fordi alle de tingene jeg hadde ignorert i begynnelsen og alle de tingene jeg trodde om ham, kom styrtende inn i mitt sinn som en rakett. Jeg skjønte plutselig at denne mannen aldri kunne elske noen andre individer enn seg selv, langt mindre meg!

Alle de tingene han gjorde i starten, den personen jeg hadde delt min kjærlighet med… det var meg! Han hadde speilet mine følelser, min personlighet, mine egenskaper, og brukte dem til å få meg til å falle pladask for ham. Jeg var ikke forelsket i ham… Jeg var forelsket i meg selv.

Da han bestemte seg for å forlate meg, var det et øyeblikk der jeg ble knust. Da var det som om jeg hadde hatt en åpenbaring. Jeg kan enten la dette styrke meg eller bryte meg. Jeg hadde IKKE tenkt å la denne mannen ta noe mer fra meg enn han allerede hadde tatt. Jeg snudde det rundt og brukte dette som drivstoff. Han fikk meg til å bli denne bitre kvinnen. Jeg var bedre enn det. Jeg ER bedre enn det!

Det at han forlot meg fikk meg til å innse at jeg ble forelsket i meg selv for lenge siden. Han prøvde å knekke meg, men han klarte det ikke. Han forlot meg, men jeg fant meg. Jeg tok all brannen jeg hadde i meg, som jeg før brukte på å kjempe for ham, tok den og begynte å slåss for meg selv igjen.

Den dagen jeg så ham kjøre ut av oppkjørselen, felte jeg ikke en gang en tåre. Det var nesten som om en vekt hadde blitt løftet fra mine skuldrer. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke har mine svake øyeblikk, eller at det ikke var ganger der jeg trodde jeg savnet ham.

Vi hadde også hatt flere gode minner sammen, så selvfølgelig jeg savnet jeg dem, men jeg kunne ikke tillate meg selv å bli i den følelsen, fordi selv om de øyeblikkene var reelle, hadde minnene skjedd… den han utga seg for å være på den tiden var ikke den han var i realiteten. Jeg måtte komme til en erkjennelse at jeg hadde sovet ved siden av en mann, i nesten to år, som ga faen i meg, og at det har aldri plaget ham når jeg gråt, han enset aldri at han hadde såret meg. Han elsket meg aldri.

Vi alle ønsker et avslutt etter et break-up, men noen ganger får du bare ikke det avsluttet du ønsker eller tror du trenger. Noen ganger er avsluttet bare å gå videre i livet og bedre deg selv. Noen ganger finnes det ingen forklaringer eller begrunnelser. Noen ganger vil du bare ende opp med en dårlig person, en hjerteløs mann, noen som er ute av stand til å føle kjærlighet eller anger.

Uansett hvor mye vi ønsker å tro at disse type mennesker vil innse hva de hadde og hva de mistet en dag, så er det bullshit. De vil ikke savne noen av oss, de vil ikke tenke på oss, og de vil aldri angre på det de gjorde mot oss fordi de ikke føler kjærlighet på samme måte som vi føler kjærlighet. De hadde alle intensjoner om å gå ifra oss i det øyeblikket de plukket oss opp.

Ta ikke feil, de sjekket oss ikke opp fordi vi er svake; de sjekket oss opp fordi vi er sterke kvinner som ble funnet under en sårbar tid. Narsissister har svært skjøre egoer, de trenger noen med et sterkt sinn, sterk personlighet, noen som er sympatiske, emosjonelle, empatiske, og drivne slik at de kan mate seg selv på oss, som en parasitt.

Hva jeg har innsett etter å ha elsket denne type menneske er at jeg er sterkere enn hva jeg gav meg selv kreditt for, og jeg vil aldri la en annen person få meg til å mene noe annet. Det jeg trodde var den største kjærligheten i mitt liv har vist seg å være en av de mest verdifulle lærdommene istedenfor.

Jeg vet nå hva jeg er i stand til følelsesmessig, og jeg vil nekte noen å ta bort min sjel noen gang igjen. Jeg er nå mer bevisst på folks intensjoner, røde flagg og subtile tegn. Ja, jeg ble forrådt, og det vil ta mer tid til å leges helt, men jeg vet at ikke alle menn er som ham. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hater ham for det han har gjort, men sannheten er… Jeg vet ikke. Hadde han ikke ødelagt meg og knust meg i tusen biter, ville jeg aldri kunnet gjenoppbygge meg selv til å bli som jeg er nå, og den jeg er blitt er verdt hver tåre, hver hjertesorg, hver lekse jeg har lært etter å ha elsket en narsissist …