Kroppen og sinnet hennes skrek at hun ikke holdt ut lenger, men du hørte det ikke fordi du rett og slett ga faen.

Du var for opptatt av deg selv og din egen egoisme og å verne om dine egne interesser.

Du brydde deg ikke det minste om henne og følelsene hennes – det hun virkelig trengte, for ignorering ikke noe av det.

Du forsømte henne på alle tenkelige måter. Du tok henne for gitt og du mistet henne underveis.

Hun led stille i sin smerte, håpet at du ville forandre deg og virkelig se henne, men det gjorde du ikke. Derfor ga hun deg opp.

Om du hadde lagt merke til henne og hvor mye hun elsket deg, hvor mye hun ofret for deg og hvor langt hun strekte seg for at du skulle bli fornøyd, ville hun blitt værende.

Men istedenfor, valgte du å ignorere henne og gjøre akkurat det du hadde lyst til. Du valgte deg selv foran henne. Derfor ga hun deg opp.

Hun ga deg opp fordi du aldri hadde tid til henne. Selv når hun trengte din hjelp og ba deg være der for henne, kunne du si at du skulle hjelpe og deretter glemme det.

Du hadde det for travelt med å håndtere dine egne problemer, så du ignorerte henne fullstendig. Etter en stund, ga hun opp. Hun sluttet å be om din hjelp og faktisk, ventet hun ikke at du ville heller.

Hun ga deg opp fordi hun ikke kunne stole på deg lenger. Hun følte seg ikke trygg i armene dine, for hun visste at om behovet skulle komme, ville du ikke beskyttet henne. Du ville beskyttet deg selv.

Hun ga deg opp fordi du ikke var den samme personen hun møtte og forelsket seg i. Du hadde forandret deg, men til det verre.

Eller kanskje du bare viste ditt sanne ansikt. Uansett vokste du fra henne og hun følte at hun ikke kjente deg lenger., som om du var en totalt fremmed.

Hun ga deg opp fordi hun ikke kunne takle å være alene lenger. Hun kunne ikke takle å måtte forholde seg til alle problemene sine helt alene.

Hun kunne ikke takle å se deg smile samtidig som hun gråt strie strømmer. Hun kunne ikke takle mer stille hulking mens du lå å sov ved siden av henne.

Du hadde ingen anelse om hvor trist hun var. Du hadde ingen anelse at hun gråt rett ved siden av deg.

Hun ga deg opp fordi hun følte seg elendig. Hun glemte hva glede var og du er den som har skylden for de.

Hun ga deg opp fordi du aldri prøvde å gjøre henne til en bedre person. Hun falt fra hverandre ved siden av deg og du la ikke engang merke til det.

Du utfordret henne ikke i å være den beste utgaven av seg selv men du forventet at hun skulle gjøre det for deg. Vel, kjære deg, kjærlighet er ikke en enveiskjørt gate.

Hun ga deg opp fordi du ikke elsket henne lenger. Tidligere var hun det eneste du så. Tidligere var hun den vakreste jenta for deg uansett hvor hun kom gående inn.

Hun ga deg opp fordi du ikke holdt hånden hennes lenger, du kysset henne ikke så lidenskapelig som før.

Du forkastet henne, men tiden vil komme da du vil angre på hvert eneste feil valg du tok i forhold til henne.

Hun ga deg opp fordi du fikk henne til å gi opp. Du lukket henne fullstendig.

Når hun ønsket å redde forholdet, når hun balanserte mellom valget å bruke all sin styrke på å prøve å få din oppmerksomhet eller ikke, gjorde du valget så mye enklere for henne.

Faktisk ble det slik at; ubesluttsomheten din utgjorde hennes valg.

Alt hun noen gang ønsket fra deg var ærlighet. Hun ønsket at du skulle elske henne som hun elsket deg. Hun ønsket du skulle være der for henne som hun var der for deg.

Hun ønsket at du skulle elske og holde henne. Var det for mye å be om? Men det du ga henne var ikke kjærlighet. Så hun ga deg opp fordi du ga dere begge opp først.

Hun ga deg opp fordi du ikke respekterte henne. Du behandlet henne som en dritt og hun ble vant til all negativitet omkring sin person.

Hun ble vant til skriking, roping og mishandling. Hun ble vant til å være mindre viktig. Dessverre begynte hun virkelig å tro på det.

Hun trodde virkelig at hun ikke var verdig noens kjærlighet. Hun trodde hun var en forferdelig person og at Gud ga henne nøyaktig det hun fortjente – deg.

Hun ga deg opp fordi at etter at hun traff bunnen, etter å ha stått overfor alt hun fryktet og følt seg fullstendig ubrukelig, så hun lyset – hun fant håp.

Hun så dypt inn i seg selv og hun så denne skremte kvinnen hun hadde vært, stengt inne i et hjørne, bønnfalle om å få komme ut. Så hun lot henne gå.

Hun elsket seg selv igjen. Hun ble fri. Hun visste at hun fortjente det.

Hun visste hun fortjente en bedre mann enn deg.