Å være mor er tøft, men å være alenemor er den tøffeste jobben i verden.

Du er overlatt helt og holdent til deg selv med mye emosjonell smerte som du må takle og et barn som trenger deg mer enn noen gang. Hver dag finner du deg selv strigråte over livets urettferdighet, men så ser du to lyse øyne som ser opp på deg og spør om alt er bra med deg.

Så du retter deg opp, finner frem din siste rest av styrke og og forteller barnet ditt at mamma har det bra og at du gråt egentlig ikke – du fikk bare noe i øyet. Du lyver til barnet ditt – uten å tro på din egen løgn – men du vil ikke såre ham for du vil ikke at han skal ha det like vondt som deg.

Du vil ikke at han skal savne farsfiguren sin, så du strekker deg alltid ekstra langt for å gjøre opp for den kjærligheten han ikke får fra sin såkalte far. For det er en mann der ute som er faren hans men sønnen din vil aldri kalle ham “pappa”. Pappaer gjør ikke slikt. De gjør ikke mammaer triste og de drar aldri fra barna sine. Pappaer er der for å bre dynen over barna sine hver kveld og for å gi dem god natt kyss. De kommer på alle fotballkamper og er barnas aller største fan.

Pappaer bærer barna sine på skuldrene og får dem til å tro de kan erobre verden fordi de er så høye. Pappaer får barn til å føle seg spesielle og helt unike. Men når det ikke er noen pappa der til å gjøre alle disse tingene, må en forelder gjøre det.

Og i dette tilfellet, er det alenemødrene. De bærer den tunge byrden på ryggen men de sier aldri noe om at det er tungt for dem.

Der er så gode på multitasking, på å gjøre ting de aldri trodde de ville være i stand til. De er slitne av alt arbeidet de må gjøre alene men de sier aldri noe om det.

Alenemødrene sier ingenting om de 2 jobbene de må ha for å kunne betale regninger og husleie. De sier ingenting om all den emosjonelle smerten de fortsatt føler og om kjærligheten de fortsatt har, men som ingen er der for å gjengjelde.

De later som de er sterke kvinner så lenge de viser seg offentlig, men med en gang de kommer hjem innenfor sine egne 4 vegger, faller de fra hverandre i en million knuste biter – biter som ikke kan settes sammen uansett hva som skjer

Og slik lever de – som om alt er normalt og de lever et drømmeliv. Alenemødre er sanne helter men andre kan ikke se det. Det er lett å sladre om og dømme dem, men så fort du har gått i deres sko, vil du se at hver dag er en konstant kamp.

Det er en kamp for livet deres og for livet til det lille vesenet som beundrer dem, som tror de er sterke og at de kan løse alle problemer.

Og bare fordi disse store øynene og dette smilet, kan redde dagen din kjemper du, alenemamma, dobbelt så mye som du kan. Du kjemper for å gi barnet alt det behøver, for å gi det kjærlighet, hengivenhet og råd. Du har 2 jobber, for du vet at barnebidraget ikke strekker til.

Du vil rett og slett ikke gjøre barnet ditt mer skuffet enn han allerede er. Du hater å se tårene i øynene hans når han ser andre familier som er på tur i parken sammen og etterpå drar hjem til sitt.

Og du hater at du ikke kan finne en gyldig grunn som forklarer hvorfor familien deres ikke blir med pappa hjem og hvorfor han ikke er der hos dere. Du har en klump i halsen, på randen av tårer, men likevel, du greier å finne på noe å fortelle barnet ditt, at dere vil gjøre noe morsomt sammen med pappa neste gang.

Og med tunge skritt, kryper du inn i ditt tomme hjem, later som du er superhelten som alltid smiler og har det bra, Du prøver så hardt du kan å være den beste utgaven av deg selv, å være en drømmemamma for barnet ditt, men du vet det er vanskeligere enn noen gang.

Så, når barnet ditt endelig sovner i armene dine, ser du på ham og du angrer ikke noe av det du har gjort for ham. Du har ingenting imot å være mamma, husholderske, doktor, psykolog, bestevenn, servitør og beskytter samtidig.

Du har ingenting imot å gjøre alt det hver dag, 24/7 uten å få betalt en krone for alt arbeidet. Du har ikke engang noe imot at du er den som må strekke deg ekstra langt for du vet at barnet ditt kommer til å utvikle seg til å bli et godt menneske

Og det er takket være deg – mamma!

Du er en sann superhelt og jeg vet at det finnes noen der oppe som ser all din smerte og alt du ofrer. Jeg vet også, at en dag vil du se fruktene av alt arbeidet, og da vil du være stolt av deg selv fordi du gjorde alt arbeidet alene, uten hjelp fra noen. Og du lykkes med det. Hoved prosjektet ditt er fullført og resultatet er absolutt perfekt på grunn av deg, mamma.

Så ikke tenk på at du gjorde feil for du gjorde så godt du kunne for å få ting til å virke. Du var en tryllekunstner, som fikk alt dette som ikke virket i starten, til å virke.

Så hold hodet høyt, du stolte kvinne og la aldri noen få deg til å senke blikket.

Du er mer enn nok!

Du er verdig!

Du fortjener hele verden!

Du vet at du ikke er fullkommen men det gjør at du er perfekt som du er. Problemene dine gjenspeiler ikke hva du er verdt, for du vet allerede at du er mer enn nok, så la aldri noen overbevise deg om noe annet.

Jeg vil ikke lyve til deg og fortelle deg at det er enkelt, for det er det ikke. Denne fasen av livet ditt er som en berg-og-dalbane av følelser, en vill tur med ukjent utfall. Men jeg vet en ting – det er definitivt verdt det.

Det er verdt det på grunn av disse små øynene som ser på deg og tenker at du er perfekt.

Det er nok på grunn av disse små hendene som strekker seg mot deg for beskyttelse fordi de tenker du er den sterkeste.

De tror du kan erobre verden og sannheten er at det kan du virkelig.

Mamma, du kan erobre verden med en hånd samtidig som barnet ditt holder deg i den andre.

Så, glem aldri noen gang at du er nok.

Faktisk, mamma, du er mer enn nok!