Du ser på henne fra avstand, lurer på hva hun har vært igjennom som har fått henne til å bygge en så tykk og høy mur. Selv om hun skjuler det bak det sterkeste smilet hun får frem, ser du de dype havene av smerte i øynene hennes og vet hun har det vondt.

Du vet hun er redd. Men du blir helt satt ut av styrken i motet og skjønnheten i sjelen hennes. Og du kan ikke gjøre annet enn å undre deg på om det finnes en måte å komme gjennom denne muren. Finnes det en måte du kan svømme over de dype, sorgtunge havene og kanskje, bare kanskje, forandre dem til glede når du kommer til den andre siden?

Hun stoler ikke lenger på mennesker. Hennes tillit har blitt misbrukt for mange ganger til at hun vil gi deg den uten videre. Hun stolte på mennesker med hele sitt hjerte, sine følelser og sin frykt, bare for å få det slengt tilbake midt i ansiktet.

Bare for å se dem bruke det som et arsenal av våpen mot henne. Hun stolte på at andre mennesker ikke ville miste det gode hjertet hennes, bare for å se dem knuse det i tusen biter, som hun selv måtte plukke opp igjen.

Hun stolte på at andre mennesker skulle støtte henne, bare for å oppleve at de dolket henne i ryggen. Hun stoler ikke lenger på andre, istedet stoler hun bare på seg selv og murene som beskytter henne.

Hun slipper ikke lenger mennesker inn. Hun pleide å la andre få bruke hjertet sitt som et skjulested for de stormene de kjempet seg gjennom. Hun var alltid den med det største hjertet, den som brydde seg mer og prøvde hardere.

Hun var alltid den som kom løpende til for å hjelpe, uansett når det var behov for henne. Men alt for mange ganger ble hun forlatt. Forlatt for å bli revet i stykker av ensomhetens kalde vinger og de skarpe bitene av sitt eget hjerte som spant rundt henne, kuttet og skadet henne mens hun forsøkte å samle dem opp.

Hun var alltid den som holdt andre, men hun ble aldri holdingen holdt henne. Så hun lærte å gjøre det selv. Når hun endelig hadde limt alle bitene av seg selv sammen, låste hun dem inne i sin egen verden, uvillig til å dele dem igjen. Redd for å se dem spredt utover på nytt.

Hun føler ikke lenger. Hun pleide å brenne av kjærlighet, og den brant henne tilbake. Hun pleide å håpe, og det knuste henne. Hun pleide å tro og det knekte henne. Hun er redd for å tro på en lykkelig slutt.

Hun er redd for å tro på kjærligheten. Hun er rett og slett redd for å slippe taket på det eneste som får henne til å føle seg trygg, for det er ikke mulig for henne å overleve enda en hjertesorg. Det er ikke mulig for henne å overleve enda en skuffelse.

Hun brenner ikke lenger like sterkt som hun pleide. Hennes indre flamme, den lidenskapen du kan se bak tristheten i øynene hennes, pleide å brenne så sterkt. Denne flammen var det som drev henne fremover, denne flammen lå bak all kjærligheten hun delte.

Denne flammen var gnisten i øynene hennes, varmen i hjertet og skjønnheten i sjelen hennes. Men feil mennesker kom for nære og gjorde den svak. Nå holder hun den for seg selv, gjemmer den bak de tykke murene.

Prøver å beskytte det som er igjen, prøver å gjemme alle arrene hun bærer. Nå skjuler hun flammen sin, for hun er redd den skal slukne og dø ut.

Hun prøver ikke lenger, for hun er alt for sliten. Sliten av å bli tatt for gitt, sliten av å være den som elsker mer. Sliten av å være for mye og for lite. Sliten av å ikke være nok. Sliten av å tro på kjærligheten, men ende opp såret og alene.

Hun har tatt imot mer enn noen kan bære, men hun står fortsatt. Hun puster og lever fortsatt. Håper på at tiden vil lege alle sår, og at kanskje, bare kanskje, finnes det noen som vil være verdt å slippe ned de høye murene for.

Håper at noen engang kan se skjønnheten bak alle arrene og ilden bak murene. At noen vil ta seg bryet med å vise henne at hun betyr noe, at hun ikke vil bli såret mer.

Du ser på henne fra avstand, for hun vil ikke slippe deg for nære. Du ser på henne fra avstand, undres hva hennes historie er. Undres om det finnes en måte å bekjempe disse murene.

Men det finnes ingen snarvei til hennes hjerte, det finnes ingen hær som er sterk nok til å knuse disse forsvarsmurene. Det tar tid. Det krever kjærlighet.

Du ser på henne men ser du henne virkelig?