Hva kan jeg si – jeg er en bekjemper. Jeg går hele veien. Jeg gir ikke opp når ting blir stygt eller når jeg blir trøtt. For en eller annen grunn finner jeg alltid energi for mine kamper. Jeg finner styrke til og med når andre ville ha mistet håp for lenge siden.
Jeg gir aldri opp mennesker jeg elsker. Du vet det veldig godt, gjør du ikke? Fordi du fortjente å se meg snu ryggen til deg, men jeg gjorde ikke det. Fordi jeg trodde du var verdt å kjempe for. Jeg trodde at det skulle være så hardt som dette, at kjærlighet noen ganger bør gjøre vondt, at jeg må gå et par mil i smerte før jeg kan få føle mer og mer lykke.
Så derfor kjempet jeg for deg som om jeg aldri har kjempet for noen før.
Livet var hardt for meg men jeg lærte å ikke gi opp så lett. Jeg kjempet, jeg prøvde og falt igjen slik at jeg kunne reise meg og fortsette å kjempe for hva jeg ville ha helt til jeg ikke kunne kjempe lengre – helt til å gi opp ble mitt siste og eneste alternativ. Og til og med da overbeviste jeg meg selv å prøve igjen, at kanskje denne gangen ville gjøre en forskjell.
Du er noe spesielt, vet du det? Jeg elsket deg. Jeg elsket deg selv om du ga meg all grunn til å ikke gjøre det. Til og med da du behandlet meg slik jeg aldri kunne behandlet min verste fiende. Du spilte spill med meg. Du fortsatte å komme med løfter du aldri hadde noen planer om å holde. Du fikk energi fra smerten min. Alt jeg fikk fra deg var skuffelse etter skuffelse, men jeg fortalte meg selv at det ikke spilte noen rolle og overbeviste meg selv at ting ville forandre seg veldig snart. Dessverre forandret aldri ting seg med deg.
Ting vil aldri endre seg med deg. Du er den du er, og du ser ikke at det er noe galt med deg. Du ser ikke at det er noe galt med måten du behandler andre på eller hvordan du behandlet meg. Og helt ærlig, jeg så ikke det heller for en god stund, men jeg har endelig åpnet øynene mine.
Jeg kan endelig seg deg for hvem du er. Jeg kan endelig stoppe å overbevise meg selv og fortelle meg selv at du er en god fyr, for du er ikke en god person.
Nå forstår jeg hvorfor jeg ikke kan fikse deg. Ikke bare meg, men ingen vil noen gang klare å fikse deg fordi du ikke vil bli fikset. Det du vil ha er noen du kan kommandere og be om å gjøre ting for deg, selv om du ikke løfter en finger selv for den personen. Jeg lærte deg mest sannsynlig dette, at ting kan fungere på denne måten, men det var min feil – en feil jeg er mer enn villig til å rette på nå.
Helt ærlig så forstår jeg det ikke. Hvorfor var aldri innsatsen min god nok til å få deg til å ville prøve også? Hvorfor ønsket du aldri et lykkelig forhold, å elske og å bli elsket når du så at jeg prøvde så hardt for deg? Det spiller uansett ingen rolle nå. Jeg må bare akseptere det at noen spørsmål vil forbli ubesvart.
Du har ingen anelse om hvilke innvendige kamper jeg har kjempet. Hjertet mitt fortalte meg en ting, mens hjernen min fortsatte å fortelle meg noe helt annet. Jeg skulle ha hørt på hjernen min, men jeg gjorde ikke det. Det er ingen vits å gråte om det nå. Jeg har alltid vært en person som følger hjertet, men denne gangen nekter jeg å høre på mine følelser. Denne gangen nekter jeg å gi av meg selv til noen som ikke setter pris på det.
Du satte aldri nok pris på meg. Du satte aldri pris på innsatsen min og du brydde deg aldri om hva som skjedde med oss. Mens jeg prøvde å få ting til å fungere, levde du livet ditt som om jeg ikke var i det. Og vet du hva? Det minste jeg kan gjøre nå er å stoppe å kjempe for noen som ikke fortjener meg.
På slutten av dagen når jeg legger meg i sengen og lukker øynene, vil jeg ikke angre på noe. Det vil ikke være noen demoner fra fortiden min som prøver å trekke meg ned i avgrunnen. Fordi jeg vet at jeg kjempet for mer enn du fortjener. Ergo er min samvittighet helt ren.
Dessverre vet jeg ikke om du kan si det samme. Om noen år når du ser tilbake på livet ditt, vedder jeg på at det vil være en eller to ting med oss du kommer til å angre på, men det du kanskje vil angre på aller mest er at du ikke ga meg noe annet valg enn å gi deg opp.
Jeg har innsett at det er greit å kjempe for noen som elsker deg, men det er ikke greit å kjempe for noen slik at de skal elske deg tilbake. Det er en stor forskjell.
