Ikke innen millioner av år kunne jeg noen gang falle så dypt for en annen person helt til du dukket opp i livet mitt. Du ble alt for meg. Jeg ville gå til enden av jordkloden kun for å gjøre deg lykkelig. Fordi jeg ble fylt med lykke når vi først begynte å date.

Alt vi hadde virket så uvirkelig, som en slags drøm jeg ikke ville våkne fra, som det etterhvert viste seg å være. Dessverre hadde jeg ikke noe annet valg enn å våkne opp, og når virkeligheten slo meg føltes det som at disse drømmene var historie og at jeg hadde våknet opp fra mitt verste mareritt.

Det er hva du var for meg – den vakreste drømmen og det verste marerittet.

Jeg hører ofte historier om hvordan mennesker forandrer seg, hvordan noe inni dem har begynt å råtne og at de klarer å dekke over det for en lengre periode, men på et tidspunkt må det komme til overflaten. Du gjorde meg til en som tror på ting, og en som snakker om disse forferdelige historiene.

Du sa at du elsket meg, men du visste aldri hvordan du skulle elske. Du elsket med kjærlighet så giftig at det nesten drepte meg innvendig.

Jeg klarte ikke å se det da, men jeg ser det helt tydelig nå: du var som en dukkemester, der du trakk i hver eneste tråd. Du hadde alle de riktige ordene. Du visste nøyaktig hva du skulle si og hvordan du skulle si det, for å komme under huden min og få meg til å gjøre ting på din måte.

Dine manipuleringsteknikker var altfor langt utenfor mitt ekspert område, siden jeg aldri hadde kommet over noen som deg før. Du mikset det gode med det onde uten noe problem og så naturlig at jeg ikke hadde noen anelse om hva som egentlig foregikk før det hele var over. Ingenting var noen gang din feil; du fikk meg til å ta skylden for ting jeg visste ikke var min feil. Når du mistet temperamentet og skrek til meg, var det også min feil, jeg fikk deg til å gjøre det. Jeg var ansvarlig for at du gikk deg selv på nervene.

Du pleide å skrike og rope til meg, det ene øyeblikket fikk du meg til å føle meg som den minste, mest meningsløse skapningen på denne planeten, mens i det neste ville du komme med unnskyldninger for oppførselen din og dekke det over med sukker og kanel.

Du ville absolutt si alt i stedet for å ta på deg skylden. Å si unnskyld var aldri noe du følte deg komfortabel med. Det var alltid lettere for meg å legge inn håndkleet og tilgi deg. Helt til jeg ikke kunne gjøre det mer.

Helt til jeg en dag bestemte meg for at nok var nok og at jeg måtte rømme det helvete jeg levde med deg. Jeg elsker deg fortsatt, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å sette sluttstreken og sette meg selv først. Jeg glemte å gjøre dette med deg. Jeg glemte å elske, respektere og verdsette meg selv.

I dag bygger jeg meg selv opp stein etter stein, dag etter dag, uansett hvor mye tid det vil ta for meg. Jeg ønsker å være den beste versjonen av meg selv. Jeg vil ha et normalt og sunt forhold når jeg er klar for det.

Jeg vil ha noen som kan dusje meg med kyss i stedet for å drukne meg i tårer.

Alle mine følelser tilhørte deg, men det var på tide at de kom tilbake til meg. Det er min tur til å virkelig være lykkelig og jeg vet at du ikke har noe plass for meg i livet ditt.

Så, derfor vil jeg takke deg for at du viste meg hva jeg er lagd av. Takk for at du viser meg at jeg er sterkere enn jeg trodde. Fordi jeg trengte mye styrke for å kunne gå fra deg, som jeg ikke trodde at jeg hadde inni meg. Takk for at du lærte meg hvordan ekte kjærlighet aldri bør være. Takk for at du lar meg gjenkjenne de rette tingene når de kommer min vei.

Takk for alt og farvel for alltid. Du er ikke lenger en del av meg eller en del av livet mitt og du har ikke lenger en plass i hjerte mitt.