Jeg tror ikke at jeg var klar til å innrømme det du gjorde mot meg. Jeg var ikke klar til å innrømme at du strippet meg naken for alle mine styrker og verdier.

Du klarte å ta bort alt fra meg og jeg lot deg gjøre det. Jeg lot deg gjøre det, fordi jeg trodde du elsket meg. Jeg lot deg gjøre det fordi jeg hadde ingen anelse om at det var folk der ute som ville gjøre noe slikt mot noen.

Jeg kunne ikke tro at jeg var i stand til å forelske meg i en av dem. Men nå ser jeg hva du gjorde, og jeg har noen ting å si til deg.

Faen ta deg for at du fikk meg til å føle jeg ikke var pen nok.

Annenhver kvinne der ute var: “Så vakker, herregud så du det? Hun ser fantastisk ut.” Ja, det gjorde hun, men jeg så også utrolig ut. Jeg er også vakker, men du synes aldri å legge merke til det. Du har aldri synes å legge merke til meg, det var alltid de andre kvinnene som hadde oppmerksomheten din, det var alltid de som så fantastiske ut, som så ut som gudinner.

Det falt deg ikke engang inn å tenke at kanskje jeg ønsket å høre det fra deg også. Kanskje jeg ønsket å føle meg vakker, uten å måtte endre noen del av meg. Men jeg antar at du aldri har sett på meg på den måten. Det var alltid noe som manglet.

Faen ta deg for at du fikk meg til å føle at jeg ikke var smart nok.

Hvor mange ganger har du ikke ledd av meg fordi jeg har spurt deg om noe jeg ikke vet? Hvor mange ganger har du ikke ledd av meg fordi jeg ikke kan noe om datamaskiner?

I stedet for å være støttende og prøve å forklare det til meg, gjorde du narr av meg. I stedet for å være stolt over at jeg brydde meg om din jobb, og at jeg ønsket å vite mer om den, lo du av meg, sier at hjernen min er for liten til å takle det.

Ikke en eneste gang har jeg gjort narr av deg, ikke èn gang har jeg ledd av deg for at du ikke vet ting. Men jeg antar at det er slik du er, Mr. Jeg vet best!

Faen ta deg for at du fikk meg til å føle at jeg ikke var verdig nok.

Jeg har aldri følt meg verdig din kjærlighet, dine kyss og ømhet. Du forvirret meg så mye at jeg følte jèg var den heldige som hadde deg. Jeg var liksom den heldige som hadde noen som aldri var der for meg når jeg trengte ham.

Å ha noen som synes det var moro å gjøre narr av meg. Å ha noen som bare brydde seg om seg selv, å ha noen som aldri brydde seg om meg, ikke litt en gang. Åh ja, så heldig jeg var.

Faen ta deg for at du fikk meg til å føle at jeg ikke var nok.

Du var så god på dine spill at jeg seriøst trodde at jeg ikke var god nok for deg. At jeg aldri var nok for deg, at jeg ikke hadde noe å tilby deg, at jeg ikke hadde noe å gi deg forutom min betingelsesløse kjærlighet. Så, jeg elsket deg, av hele mitt hjerte, når du var nede, når du var lykkelig, når du mislykkes og når du lykkes.

Jeg elsket deg når du behandlet meg som dritt, fordi jeg trodde at du elsket meg også. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde innsett dette tidligere, at jeg hadde sett dine sanne farger før det var for sent. At jeg hadde sett din manipulasjon før den fikk det beste av meg.

Men jeg antar at jeg måtte lære det på den harde måten. Jeg måtte lære å snakke igjen, å puste igjen, å elske meg selv helt på nytt.

Jeg måtte lære at det aldri var min feil, og jeg måtte lære at du var den heldige som hadde meg. Jeg måtte prøve så hardt å se min skjønnhet, for å se min verdi i den ødelagte kvinnen du forlot.

Men gjett hva? Jeg er ikke ødelagt lenger, og jeg vèt at jeg er mer enn nok. Det var bare du som ikke kunne se det.