Min elskling,
jeg står med en fot ut døren og jeg vet allerede at jeg kommer til å savne deg. Jeg kommer til å savne alt bra vi hadde, og jeg kommer til å savne å ha din kjærlighet. Jeg kommer til å savne å elske deg, føler varmen din på daglig basis, og jeg kommer til å savne hvordan hånden min passer perfekt i din. Men jeg har tatt min beslutning, og selv om du hadde prøvd å stoppe meg, er jeg ikke sikker på at du kunne.
Det er ikke det at jeg ikke elsker deg lenger, følelsene mine var alltid ekte. Hva som gjør det enda verre er at jeg tror jeg kommer til å elske deg så lenge jeg er i live. Du vil alltid ha en plass i hjertet mitt, og jeg tror ditt navn vil alltid forbli et sted i bakhodet mitt. Dessverre er jeg ikke så sikker på at du noen gang vil ha en plass i livet mitt igjen.
Til tross for mine følelser, er hva vi har, noe som må ta slutt. Jeg kan bare ikke gjøre dette lenger. Jeg kan ikke være den som alltid tilgir, jeg kan ikke være den eneste som stadig prøver å forstå deg og å se ting fra ditt perspektiv. Jeg kan ikke fortsette med å finne på unnskyldninger for din dårlige oppførsel, og jeg kan ikke være den eneste som drar oss fremover.
Jeg prøvde og prøvde, og når jeg følte meg dårlig på grunn av noe som skjedde mellom oss, ville jeg sove på det, og så var det alltid bedre dagen etter. Jeg tvang meg selv til å tro på alle unnskyldninger du gav meg, og jeg tvang meg til å tro at ting vil endre seg, at du til slutt ville innse hva du gjorde mot meg, hvor mye du såret meg. Jeg trodde at på et tidspunkt ville du tenke på meg, og du vil sette mine behov foran andres behov. Men det jeg håpet på skjedde aldri.
Jeg prøvde så hardt å være bra for deg. Jeg prøvde så hardt å gjøre deg lykkelig, for å få oss til å fungere. Jeg skjulte mine følelser fordi jeg ville aldri overvelde deg med mine følelser. Jeg ville være sterk for oss begge, men et sted på veien, ble jeg lei. Jeg ble lei av å gi deg min kjærlighet og ikke få noe i retur.
Jeg mistet meg selv i denne kjærligheten jeg følte for deg, og jeg glemte å ta vare på meg selv. Jeg fortsatte å gi og du fortsatte å ta, uten å gi meg noe tilbake. Følelsen av at du var med meg bare fordi du ikke ville være alene, følelsen av at du var med meg bare så du kunne ha noen, har aldri forlatt meg. Alt du gjorde virket for meg som om det var programmert. Fordi når jeg trakk meg tilbake etter at du såret meg, ville du vise for meg hvordan det føltes å bli elsket av deg. Men jeg fikk bare disse øyeblikkene når du visste at du hadde gjort noe galt. Du var selektiv med din kjærlighet, og jeg var den som gav alt fra begynnelsen.
Kanskje det var min feil. Kanskje det å ikke holde tilbake, men å gi deg alt jeg hadde før du faktisk fortjente det, var det som gjorde at du trodde jeg ville gjøre alt for deg, at jeg aldri ville forlate deg. Men det var ikke mye jeg kunne gjøre med det, det er bare sånn jeg er. Når jeg elsker, elsker jeg helhjertet. Men jeg er også en jente som kan gå i fra situasjonen uten å se meg tilbake når jeg innser at noen ikke fortjener meg. Og når du har tapt meg, er jeg borte for alltid.
Når sant skal sies, å si ‘nei’ til deg var alltid vanskelig for meg. Jeg hadde liksom ingen problem med å si ‘ja’, og det er derfor min oppførsel kan overraske deg nå. Dette er noe jeg aldri viste deg, men nå tror jeg tiden er inne for å vise deg den andre siden av min kjærlighet.
Det er på tide å vise deg hvor mye jeg respekterer meg selv. Og jeg respekterer meg selv nok til å vite når det er på tide å gi opp og gå bort. Det er på tide å si nei til å elske, og det er på tide for meg å ta vare på meg selv og mitt hjerte fordi du er tydeligvis ikke villig til å gjøre det.
Jeg har bestemt meg for å dirigere all innsatsen jeg la på oss mot meg selv nå. Jeg har bare min stolthet igjen fordi du har brent alt annet til aske. Vi var sammen, men du fikk meg aldri til å føle meg som din, ikke engang i starten. Og nå er det på tide å innrømme den harde sannheten og dra ifra deg. Jeg trenger ikke bety like mye for deg som du betyr for meg. Å bli hos deg ville betydd at jeg har gitt opp om meg selv, og jeg beklager, men det er på tide for meg å slutte å være så uselvisk og å begynne å tenke på hva det er som jeg trenger.
Jeg trenger å vokte mitt hjerte fordi du er den mannen jeg kan ikke forestille meg livet uten, og for deg er jeg er ikke halvparten så viktig.
Du ga meg aldri halvparten av den kjærligheten jeg ga deg. Du viste meg aldri takknemlighet, jeg fikk aldri det jeg ønsket fra deg, bare så mye som du mente jeg fortjente, og du verdsatte aldri de tingene jeg gjorde for deg. Du tenkte aldri over hvordan dine handlinger ville påvirke meg og du stoppet ikke et øyeblikk en gang for å se på meg, og tenkte aldri over hvem du egentlig hadde ved siden av deg.
Men jeg har funnet ut hvem jeg har ved siden av meg – en mann som ikke fortjener min tid, min kjærlighet eller min innsats lenger. En mann som jeg ga hele meg til, og fikk ingenting i retur.
Så, min kjære, jeg beklager, men vår historie over.
Lykke til,
Jenta som prøvde så hardt
