Kjære “Kjærligheten i mitt liv”,

Jeg skriver dette brevet til deg med et åpent hjerte. Jeg vil bare du skal vite hva jeg har vært gjennom når vi var sammen. Nei vent litt, å være sammen er ikke et bra nok ord. Da jeg trodde at vi var sammen, passer bedre her. Uansett, jeg har behov for å fortelle deg alt, så du ikke kommer til å gjøre det samme med en annen kvinne. Jeg vil ikke at noen skal føle smerten jeg følte. Jeg ville ikke ønsket den smerten selv til min verste fiende.

Du skjønner, jeg har alltid trodd jeg skulle bli gammel med deg. Jeg trodde at du var drømmemannen min. At du var den friske luften i lungene mine og min regnbue når livet var tøft. Du var der for meg, men jeg så ikke dypere inn i øynene dine. Jeg så aldri at du ikke følte på samme måte.

Å date meg var bare noe som var praktisk for deg der og da. Det var bare en måte for deg å bli kvitt litt stress. Til slutt, behøvde du noen som ville lage mat for deg, ta oppvasken og holde deg med selskap. Og det er hva jeg var for deg. Ikke din sjelevenn, ikke din kjæreste. Jeg var bare en som vil være der for deg frem til den rette jenta dukket opp. Men haken var at jeg ikke visste om det.

Jeg hadde en tendens til å leve i uvitenhet, med tanken at for oss to var avtalen allerede gjort. Jeg trodde du ville ha min rygg når jeg fikk problemer. Men du var ikke engang interessert i å høre på meg mens jeg snakket om dem. Du var mer opptatt av å skrive til andre kvinner og forsømte meg totalt. Du ville heller gå ut med kompiser i stedet for å være hjemme med meg. Du kunne aldri forstå deg på jobben min, mine venner eller min familie.

Alt det ble for mye for deg. Jeg var da slitsom. Jeg ville bare at du skulle elske meg. Jeg ville at bare at du skulle bry deg. Jeg ville være den eneste kvinnen du så i et rom fullt av mennesker. Jeg ønsket å være det siste du tenkte på når du la deg for natten – og den første du tenkte på når du åpnet øynene dine. Jeg ville at du skulle elske meg akkurat som jeg elsket deg. Jeg hadde så stor kjærlighet for deg. Men du så det ikke. Eller du latet som du ikke så det.

Jeg var den som gråt hele natten lang, tenkende på alt som gjorde meg trist i dette forholdet. Og på den andre siden av sengen, lå du å sov som en baby. Du visste ikke om demonene som raste inni meg.

Hver dag var en ny kamp – en kamp for kjærligheten.

Så, under en av de mange ensomme nettene jeg hadde, så jeg tilfeldigvis meg selv i speilet. Og jeg ble forbauset! Kvinnen i speilet var bare en kopi av meg. Jeg kunne se på ansiktet hennes at hun gråt – øynene var røde på grunn av alle tårene. Hun var blek, hun hadde mascara blandet med tårer rennende nedover kinnene. Og jeg ble redd. Jeg ble redd for hva du hadde forvandlet meg til, nei vent litt, jeg mener det jèg hadde tillat deg å forvandle meg til.
I det sekundet, bestemte jeg meg for å stoppe. Jeg bestemte meg for å brenne alle broer mellom oss to. Jeg ville ikke være trist lenger. Jeg ville ha mer. Jeg fortjente mer. Men du kunne ikke gi meg hva jeg trengte.

Nå, etter alle disse årene der jeg ikke har hatt deg ved min side, vil jeg takke deg for.
Takk for at du viste meg at jeg kan få det bedre. Takk for at du slo meg ned så mange ganger at jeg har lært hvordan jeg skal stå opp mot noen. Takk for at du ikke elsker meg, fordi det gav en annen mann en mulighet til å gjøre meg lykkelig. Og mest av alt, takk for at jeg fikk gå. Dagen da du lot meg gå, uten at du engang prøvde å få meg tilbake, jeg ble født på ny. Og jeg ville ikke endret den følelsen for noe i verden. Til slutt vil jeg takke deg igjen for at du gjorde meg til den sterke personen jeg er nå.

Uten deg kunne jeg aldri har oppnådd det.

Med null kjærlighet,
Jenta som aldri var din