Jeg spilte en player kun for å vise han hvordan det føles. Han var en ekte fuckboy, der han kom seg gjennom livet fra seng til seng, knuste hjerter og etterlot deler av knuste kvinner hvor enn han gikk. Jeg er ikke stolt over å kunne si at jeg var en av disse kvinnene. Han playet meg bigtime. Jeg forelsket meg uten å vite hvem han egentlig var, uten å vite hva han var i stand til å gjøre.

Jeg forelsket meg så hardt og endte opp med å bli playet enda hardere.

Men vet du hva som er den verste delen? Jeg lot han playe meg flere ganger enn jeg kan telle på én hånd. Jeg trodde at han ønsket å komme tilbake til meg. Jeg ventet på han mens han rotet rundt med andre kvinner. Han ringte meg til og med for å ringe og fortelle meg hva han hadde gjort (og hun var fortsatt i sengen med han). Jeg var fortsatt forelsket. Jeg fortsatte å vente på han. Han hadde denne stygge uvanen med å nå ut til meg en gang i blandt. Så fort jeg trodde jeg var over han, kom han tilbake kun for å minne meg på at jeg ikke var det. I det jeg hadde funnet ut av livet mitt, kom han tilbake kun for å rote det til igjen.

Jeg spilte en player kun for å vise han hvordan det skal gjøres. Etter 4 år med å leke med hjertet mitt og følelsene mine, var det min tur til å spille med hans.

Siden han nektet å gi meg noen form for avslutning, ved å fortsatte holde meg som et sikkerhetsnett, var det påtide at jeg ga meg selv en. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gjorde det grasiøst. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det ikke gjorde vondt. Det føltes godt, men det gjør fortsatt vondt. Men jeg må innrømme at det var en viss mengde av tilfredshet da jeg mottok hans “knuste” tekster som jeg kun ignorerte.

Han tok kontakt med meg enda en gang og snakket om hvor mye han savnet meg, hvor mye han elsket meg. Han snakket om at han skulle bli værende denne gangen, om at han hadde funnet ut av ting. Han sa til meg hvor fantastisk jeg var og at han faktisk lyttet til meg når jeg snakket om livet mitt. Det var helt annerledes denne gangen. Han var annerledes. Eller så jeg trodde. Han snakket om ferier og å reise sammen. Han snakket om “oss”.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg tok han i å snakke bullshitt. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært sterk nok til å ikke tro han, men han hadde denne makten over meg. Jeg kunne ikke motstå han. Jeg kunne ikke holde hjernen min klar, fordi han var så utrolig flink til å manipulere meg. Vel, helt til jeg så et “blåmerke” i nakken hans. “Det er ingenting, det var kun denne gale jenta som sjekket meg opp ved baren. Kjære, du vet at jeg er her for deg nå.” Ja du er her kanskje nå, men hvor har du vært alle disse fire årene? Hvor var du når jeg fikk sparken, hvor var du når jeg var ødelagt? Hvor var du når jeg ventet på deg?

Jeg spilte en player. Jeg latet som at han ikke eksisterte slik han gjorde mot meg. Jeg lovte han mitt hjerte, min kjærlighet som han gjorde mot meg. Jeg kysset han lidenskapelig, som han pleide å kysse meg. Men jeg spilte en player. Jeg viste han hvordan det er å ville ha noe han ikke kan få. Jeg viste han hvordan det føles å bli jugd til direkte i ansiktet. Jeg viste han endelig at “what goes around comes around”. For alle de gangene han forlot meg, for alle gangene han jugde til meg, for alle gangene han ga meg falske forhåpninger kun for å skuffe meg og knuse meg i millioner av biter – Jeg spilte en player, kun for å vise han hvordan det skal gjøres.