Jeg beklager ikke å ha møtt deg, jeg beklager å ha latt deg fortære meg. Hvordan kan jeg beklage å ha møtt noen som fikk meg til å føle at jeg fløy? Hvordan kan jeg beklage at jeg noen gang møtte deg, når du var den som formet meg? Det var ikke kjærligheten din som gjorde det,for å være ærlig.

Det var måten du fortærte meg på. Jeg tillot deg å fortære energien min, følelsene mine og kjærligheten min. Jeg lot den giftige kjærligheten din forgifte min fordi jeg trodde at mannen jeg forelsket meg i ville komme tilbake.

Jeg trodde at min kjærlighet var sterkere enn din. Men det var den aldri.

Jeg angrer ikke på at jeg valgte deg, jeg angrer på at jeg valgte deg fremfor meg selv.. Når jeg er forelsket, holder jeg ikke tilbake på noe. Om jeg elsker deg, elsker jeg måten du smiler på, elsker måten du puster på, elsker måten blodårene dine buler ut på pannen din når du er sint, elsker måten rynkene dine dukker opp rundt øynene når du ler rett fra hjertet.

Og jeg elsker det faktum at jeg kan velge deg hver eneste dag. Men jeg velger deg fremfor meg selv. Jeg velger ditt velvære foran mitt eget. Jeg velger å kjempe mot dine demoner i stedet for mine egne. Jeg velger å redde deg, mot å ødelegge meg selv.

Jeg angrer ikke på at jeg prioriterte deg, jeg angrer på at jeg trodde du ville gjøre det samme Dumme meg, ikke sant? Jeg trodde at ved å vise deg at jeg brydde meg nok om deg, ville du bry deg om meg også. Jeg trodde at om jeg elsket deg høyt nok, ville kjærligheten min på en eller annen måte helbrede deg.

Jeg angrer på at jeg håpet du ville forandre deg, for det knuste hjertet mitt hver eneste gang du snudde deg bort. Mitt hjerte ble knust hver eneste natt jeg falt i søvn alene.

Mitt hjerte ble knust hver morgen jeg var alene på kjøkkenet vårt, i visshet om at du ikke brydde deg nok om meg til å komme hjem, i visshet om at jeg ikke var din prioritet – jeg er bare et av de valgene du aldri tok.

Jeg angrer ikke på at jeg slapp deg inn, jeg angrer på at jeg lot deg ødelegge meg. Jeg vil aldri angre på at jeg slapp deg inn, fordi en stund var det vi hadde fantastisk og spesielt. For en stund var jeg den lykkeligste kvinnen i verden.

For en stund, hadde jeg faktisk grunn til å tro at du elsket meg, at du ville slippe meg inn slik jeg gjorde med deg. Jeg angrer bare på at jeg lot ordene dine bore seg gjennom hjertet mitt. Jeg lot kommentarene dine ødelegge selvtilliten min.

Jeg lot oppførselen din bryte meg ned hver dag for du brydde deg bare om deg selv. Jeg angrer på at selv om jeg visste hva du gjorde med meg, fortsatte jeg å håpe du ville slutte. Jeg fortsatte å håpe jeg kunne forandre deg om jeg bare prøvde litt hardere. Men å fikse andre mennesker burde aldri koste ens egen tilregnelighet..

Jeg angrer ikke at jeg elsket deg, jeg angrer at du fikk mitt hjertes fulle tillit. Kanskje, om jeg hadde gått fra deg tidligere, hadde jeg ikke blitt knust. Kanskje, om jeg hadde bestemt meg for å sette meg selv først, ved å velge meg selv foran deg tidligere, ville jeg ikke blitt ødelagt.

Men jeg ble, jeg håpet og jeg elsket. Jeg gav deg mitt hjertes fulle tillit, bare for å se deg slippe den ned. Jeg stolte på deg med mitt eget liv, bare for å se deg ødelegge det. Jeg stolte på deg med oss to, bare for å se deg gå bort fra meg.

Jeg angrer ikke å ha gitt deg alt jeg hadde, for jeg fikk mye mer. Jeg gav deg mitt hjerte, min kropp og min sjel. Jeg gav deg min forstand. Og du kastet alt bort. Du ødela mitt sinn, forgiftet mitt hjerte og merket min sjel.

Men nå er jeg sterkere enn du noengang vil bli. Jeg elsker meg selv slik du aldri kunne. Jeg eier min egen historie og jeg respekterer de arrene jeg har. Jeg vet hva jeg er. Jeg vet hvor fantastisk og tøff jeg er.

Jeg vet at sårene vil heles, jeg vet gift kan suges ut. Jeg vet at jeg kan bygge meg selv opp igjen, uansett hvor hardt du prøver å ødelegge meg. For endelig vet jeg hva jeg er verdt. Endelig kan jeg si at jeg angrer ingenting, for alt jeg gjorde etter deg, var for meg selv. Alt jeg er nå, er det jeg alltid ville være.