Hele mitt liv, har jeg tenkt at jeg ikke skulle gi opp på folk. Jeg trodde at når noen kom inn i mitt liv, skulle jeg gjøre alt jeg kunne for å beholde dem. Jeg tenkte at folk som kommer inn i livet mitt behøvde å bli der. Men du har ingen anelse om hvor feil jeg tok.

Fordi jeg var så naiv og trodde at alle som krysset min vei fortjente en plass i mitt liv og fortjente en plass i hjertet mitt, ble jeg såret, lurt og forrådt om og om igjen. Det verste er at jeg gjorde dette mot meg selv. Jeg såret meg selv ved å ikke være i stand til å akseptere det faktum at ikke alle mennesker jeg elsker kommer elske meg tilbake.

Det var bare ikke virkelig for meg at folk ville gå ifra deg såret, når du gav dem en kurv full av kjærlighet. Jeg kunne bare ikke vikle hodet rundt det. Hvorfor skulle noen ønske å dra meg ned når alt jeg gjorde var å være bra for dem?

Det tok meg en stund, det tok et par kjærlighetssorger for mange og noen ensomme netter der jeg gråt meg i søvn til å innse at det finnes mennesker som er født onde. Og det finnes ikke et hjerte stort nok til å endre dem.

Jeg trodde jeg kunne endre dem, men det kunne jeg ikke. Jeg tenkte at hvis jeg viste dem hvordan kjærlighet føltes, ville de bestemme seg for å være snille, men det gjorde de ikke. Og da ble jeg rådløs. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne bare ikke forstå hvordan de kunne leve sine liv slik, så jeg fortsatte å gi av meg selv, og de fortsatte å ta min kjærlighet og min ømhet uten å noensinne gi meg noe tilbake. Ikke at jeg spurte etter det, men likevel…

En dag kunne jeg bare ikke gjøre det lenger. En dag ble jeg så sliten og så utslitt at jeg hadde problemer med å komme meg ut av sengen. Jeg hatet meg selv for å være så svak, og jeg hadde ikke mer kjærlighet å gi til noen. I å sørge for alle andre var elsket, et sted nedover veien glemte jeg å elske meg selv. Og når jeg prøvde å gjøre mitt beste for å være god mot folk rundt meg, gjorde de sitt beste for å bruke meg så mye som mulig. Og de snudde ryggen til meg når de innså at de ikke hadde bruk for meg lenger. Kan det bli verre?

Og så slo det meg. Etter å ha blitt følelsesmessig drenert, etter å ha gjort mitt beste for folk som ikke hadde fortjent mitt beste på noen måte, etter å ha vært alene da det var det siste jeg trengte, gikk det opp for meg at noen ganger må du være din egen helt, og beskytte ditt hjerte. Fordi noen ganger, kan folk du ikke kan forestille deg ditt liv uten, leve normalt uten deg.

Jeg lærte sakte at bare fordi jeg elsker noen, betyr det ikke at de er bra for meg. Bare fordi jeg ønsker å ha noen i livet mitt betyr ikke det at de fortjener å være der. Bare fordi jeg gjør mitt beste for å være der for folk, betyr ikke det at de verdsetter meg. Fordi noen mennesker vil ikke elske deg uansett hva du gjør. Men jeg har ikke mistet håpet helt enda. Fordi jeg vet at noen mennesker ikke vil slutte å elske meg uansett hva jeg gjør. Jeg lærte sakte å skille på disse to type mennesker.

Jeg lærte at selv om det er ting vi ikke vil skal skje, er de bundet til å skje, og det er ingenting vi kan gjøre for å unngå dem.

Jeg lærte sakte at det er ting jeg ikke ønsker å vite, men livet vil lære meg dem likevel.

Jeg lærte sakte at det er mennesker jeg elsker, men som jeg må la gå fordi de får meg ikke til å føle meg bra.

Jeg lærte sakte å gi slipp på de menneskene som ikke verdsetter meg og jeg lærte at jeg ikke gir opp på dem, men jeg gir meg selv en enorm fordel istedenfor.

Jeg vil ikke holde fast lenger bare fordi jeg tror det ikke vil komme noen andre. Jeg lærer sakte at det alltid vil være noen andre som jeg kommer til å være god nok for. Jeg lærer at jeg er verdt mer enn å gjentatte ganger bli såret av noen som egentlig ikke bryr seg om meg. Jeg lærer å stole på min fremtid, og at det vil være noen som vil se meg for min sanne verdi og som vil behandle meg slik jeg bør behandles.

Jeg lærer å vokte mitt hjerte og jeg lærer å ikke la andre som såret meg få meg til å tro at det er noe galt med meg. Jeg lærer ikke å devaluere meg selv bare fordi noen andre ikke verdsetter meg. Jeg minner meg selv på at jeg er verdig, at ingen andre kan bestemme min verdi, og at jeg er verdig, selv om andre ikke alltid kan se det.

På dette punktet har jeg funnet ut at jeg har gjort for mye for andre, og at det eneste neste mulige skritt for meg er å stoppe. Jeg lærer å gi slipp på de menneskene som ikke verdsetter meg og jeg går ifra dem. Fordi uansett hvor mye jeg bryr meg, kommer de aldri til å gi meg omsorg. Uansett hvor bra jeg oppfører meg mot dem, vil de aldri gjengjelde det eller bestemme seg for å være god mot noen andre. Uansett hvor uselvisk jeg er, vil de aldri slutte å være egoistiske. Så jeg lot dem gå.

Jeg gav slipp på alle giftige, narsissistiske, egoistiske og selvsentrerte mennesker i livet mitt. Jeg er ferdig med å gi min kjærlighet, tid, vennlighet og hva mer til noen som ikke setter pris på det. Uansett hvor mye kjærlighet jeg føler for dem, så lar jeg dem gå. Jeg eskorterte dem sakte ut av mitt liv og jeg lærte at det er bedre å knuse ditt eget hjerte en gang, enn å tillate andre å kontinuerlig bryte din tillit, ditt hjerte og dine forventninger.

Jeg lærte at ikke alle mennesker som kommer inn i livet mitt er ment for å bli. Noen av dem er bare ment for å lære meg en lekse, som for eksempel å gi slipp på dem som ikke verdsetter meg.